saaradiv.com

Av Vidar Aas
(Denne artikkelen står også i Austre Moland historielags årbok Dei gav oss ein arv for 2025. Og du kan lese enda mer i Froland historielags årsskrift for 2025)

Han var dikter og bladutgiver, født i fattige kår på en veiløs husmannsplass i Froland. Nå er han glemt av de fleste. Men han hadde store drømmer og fortjener å bli trukket fram i lyset.

Olaf ble født i små kår på den veiløse husmannsplassen Dyblemyr i Froland 16. september 1900, som nummer sju i en søskenflokk på ni. Plassen ligger inne i skogen litt nordvest for Jomås.

Moren Anne døde da Olaf var 12 år og han fikk tidlig merke kampen for tilværelsen. Først som gjetergutt, senere med faren Peder (bare kalt Per) på tømmerhogst på kalde vinterdager, i slitte sko og klær og med beskjeden niste.

Fattigslig, men det er likevel noe spesielt med barndomshjemmet. I diktet Eg skriv heim skildrer han barndomsårene i Dyblemyr slik:

Du ga meg ein livsens lagnad, så skuggande svart og arm, men ute på framande vegar du gjer meg så glad og varm.

Dikterdrømmen
Olaf drømte om å bli dikter. Allerede som 14-åring fikk han sine første linjer på trykk, i Norsk Barneblad.

Herman Wildenvey var det store forbildet. Olaf byttet litt om på bokstavene og skrev ofte under pseudonymet Olaf Windelvey. Jeg vil saa gjerne finde vern og ly for verdens kamp og ondskap, skrev han i et brev til diktervennen Olaf Hammen datert 14. mars 1922, som forklaring på pseudonym-bruken. Men lov mig en ting, at du aldri vil røpe denne hemlighet for et eneste menneske…

Mens han bodde i Bjorendal på slutten av livet skrev han under navnet Olaf Ørneland. Kanskje fordi det var ørn der, kanskje en omskriving av Øverland, eller kanskje inspirert av arbeiderdikteren Thorleif Auerdahls diktsamling Ørneland. Auerdahl døde bare 23 år gammel i 1918. Olaf var selv aktiv i Jomaas arbeiderforening på den tiden og skrev flere glødende innlegg i arbeideravisa Tiden.   

Olaf fikk også mange dikt og fortellinger på trykk i lokalavisene og sendte manuskripter til ulike forlag. Han var lenge en ukuelig optimist og ventet på gjennombruddet, men fikk ikke noe utgitt på forlagene. Livets vei ble i stedet arbeid og slit med tilknytning til jord, skog og mark på skiftende bosteder, med diktningen som hobby.

I fengsel
I Polititidende 26. januar 1923 kan vi lese at Olaf i månedsskiftet november/desember 1922 måtte sone åtte dager i fengsel for brudd på den militære straffelovens §34: Den som retsstridig forlader eller bliver borte fra det Sted, hvor det paaligger ham som militær Pligt at være tilstede, straffes med Bøder eller med Arrest. Det står ikke noe konkret om hva han hadde gjortog jeg har ikke klart å finne det andre steder heller, men jeg mistenker at han hadde unnlatt å møte opp til sesjon, eller nektet militærtjeneste.

Familie
I 1924 giftet han seg med Oline Kittelsen (1899-1985) fra Hinnebu i Mykland og bodde der noen år. De fikk seks barn: Anna (1924-2000), Paul (1927-2004), Åse (1929-2024), Kitty (1933-2015), Odd (1935-2022) og Oddbjørn Olaf (1937-1996).

På Hinnebu jobbet Olaf i skogen og var aktivt medlem av Hynnekleiv og Rosef Skog- og Landarbeiderforening. Han var også med på å stifte Hynnekleiv Arbeiderparti, og var selv formann en periode.

Samtidig fortsatte han med skrivingen og opptrådde også med diktlesing. Men det var ikke lett, med en familie som også skulle ha sitt. I 1927 skrev han om eldstedatteren Anna på to og et halvt år: Når jeg sitter og skriver, kommer hun alltid for å sitte i fanget mitt. – Opp, pappa! Opp! Og så ler hun. Hun vet jeg nødig vil ha henne i fanget når jeg skal tenke og skrive. Men det nytter ikke…

Bladutgiver
Olaf prøvde seg sombladutgiver med Fedrelandets Fremtid i 1927, PAN i 1928 og Aftenbladet i 1929, men alle fikk kort levetid. Han hadde ikke mye penger til annonsering og det er lite informasjon å finne i avisene. Mye av stoffet var skrevet av ham selv og brødrene Klemmet og Olaf Hammen, som var diktervenner og sambygdinger fra Froland. Hammen-brødrene kom fra en liten heiegård og hadde samme sosiale bakgrunn som han selv. Spesielt var Olaf Hammen, som var fem år eldre og fikk utgitt åtte bøker, en stor inspirasjonskilde for ham. En gang det knep med penger skrev Olaf Pedersen et brev til Olaf Hammen, der han tilbød ham å kjøpe diktene sine, så kunne han gi dem ut under eget navn hvis han ville. Men Hammen takket høflig nei.

Om Fedrelandets Fremtid i Tiden 10. februar 1927.

På flyttefot – og nytt blad
Familien vokste og havnet etter hvert i Songelia i Froland. Med mange små munner å mette ble det ikke mye tid til diktning, men i 1939 prøvde han seg som bladutgiver igjen. Denne gang med bladet Folkevår for kristenfolket i Aust-Agder, sammen med bokhandler Knut H. Høyer. Det religiøse ble stadig mer framtredende hos Olaf i løpet av livet, men også Folkevår fikk kort levetid. Bladet kom ut med 17 nummer i 1939 og gikk inn samme år. Det har ikke lyktes å finne noen av dem, men Klemmet Hammen skriver i en artikkel om Olaf i Tiden 29. januar 1972:

Et av hans dikt i Folkevår heter Hjemkomsten. Som trekkfuglen kommer han tilbake til de kjente, kjære trakter, for å bo og bygge på nytt. Hans sinn er fylt med sang. Det skal bli godt å leve en stund, føle og vite at den jorden jeg går på er min, pløye og så, slumre i tuntreets skygge en middagsblund. Og over det hele ruver Jomåsknutene.

Til ØyestadI 1946 flyttet familien til Øyestad, der de leide gården Espestøyl på Omholt i tre år. Der jobbet og slet Olaf som før. Besetningen var på fire kuer og småfe, samt en hest som han virket med i skogen. Han likte seg godt i Øyestad. Men helsen var skral og det var sjelden man så navnet hans i blader og aviser.

Bjorendal
I 1949 fikk Olaf mulighet til å kjøpe Bjorendal gård. Bjorendal var i gamle dager en husmannsplass under gården Mørland Store i Austre Moland. Det bodde folk der i minst 160 år. I Austre Molands bygdebok er det nevnt at gårdbruker i 1802 var Ole Gullowsen. Ifølge en takst var det fôr til 3-4 sauer og taksten ble satt til 30 riksdaler. I 1839 overtok Guttorm Terjesen gården. Guttorms etterfølgere eide gården til 1893, da Lars Bai Bjorendal (1857-1934) kjøpte den. 

Lars Bai hadde en stor familie med mange barn, men familien levde ikke bare av det gården kastet av seg. Han drev Arendals største skredderforretning med 14 svenner på det meste, men måtte likevel selge gården fordi han hadde kausjonert for en mann som ikke greide å innfri gjelden sin. Etter dette hadde Guttorm Guttormsen Storemyr og broren Ansgar gården i noen år, før Olaf og Oline kjøpte den.

I dag ligger Bjorendal ganske sentralt, like ved E18 og batterifabrikken. Nå tar det bare 12 minutter med bil fra Omholt til Bjorendal og den nye turveien i bymarka går gjennom plassen. Men i 1949 var det en ensom idyllisk plass langt inne i skogen og reisen tok atskillig lengre tid. 

Den første tiden i Bjorendal så alt lovende ut. I et brev til diktervennen Klemmet Hammen datert 5. mai 1949 skriver han:

Takk for sist. Jeg var nede på Bjorbekk og vilde ha tatt farvel med deg før jeg reiste fra Omholt, men du var i byen den dagen. Derfor sier jeg deg nu hjertelig takk for tida jeg var i Øyestad, og for alle de tjenester du gjorde meg der. La vårt vennskap vare ved. Jeg trives på min nye gård. Her er fuglesang som intet annet sted, her er susende skog og trollkjenn. Hytta mi skal jeg nå sette i stand, så kan jeg sitte der og skrive når jeg har en ledig stund. Menneskets lodd. Den er armod i det ytre, men det kan også være en uhyre rikdom i det indre. Mennesket lever for det de lever av, sa Hamsun. Det er enkelt sagt, men så sant, så sant.

Sykdom
Det gikk dessverre ikke slik som han drømte om. Helsen sviktet og han havnet på sykehuset, der 50-årsdagen ble feiret i all stillhet. I et nytt brev til Klemmet Hammen, datert 13. september 1950, skriver han:

Min gamle, gode venn. Det eneste jeg hører og ser av høsten er det stadige dryppende av villvinen og en bøk som stadig står og gråter. Om jeg kunne finne sangen fra min barndom igjen, troen og håpet fra den gang, om jeg kunne finne det. De sier at mine nerver er i uorden. Jeg vet det. Jeg føler det som om hele mitt indre liv er brudt sammen.

Den vårkveld jeg kjørte inn gjennom leet på min lille gård Bjorendal i fjor, da trodde jeg at jeg begynte et nytt og godt liv. Og nå, nå har jeg vært syk nesten hele året. Datteren min har vært her og satt en vakker blomsterbukett i glassvasen. Den smiler mot meg av og til. Men det er suset fra de store skogene som vil gjøre mitt sinn det beste. Har du et ærend ned til byen en dag, så får du komme oppom meg. Men ta med deg noe av barndommen vår.

Heldigvis hadde han en sunn og sterk kone. Det ble mange harde tak for Oline da Olaf var syk. De har mange barnebarn som lever, men de fleste er født etter at Olaf døde og vet lite om ham. Eneste gjenlevende barnebarn som husker ham er Reidun Pedersen Nordbø, som var seks år da han døde. Hun og familien bodde på Høyvoll i Froland og hun husker at de tok toget fra Rise til byen. Så gikk de på skaren fra jernbanestasjonen til Bjorendal og besøkte besteforeldrene. Hun husker at de var veldig snille og at Olaf lekte med henne. Hun husker også at de besøkte ham på sykehuset.

Også hennes søster Helga Larsen (1942-2024) husket Olaf, og at han mye satt og skrev. For sykdommen ga ham i det minste tid til å skrive når han hadde krefter til det. Men det var få lyspunkt i livet og versene kunne bli mørke. Et av lyspunktene var det lille barnebarnet Mona (1951-2025). Til henne skrev han et vakkert dikt.

Bare noen uker før han døde skrev han dette i bladet Unglyden 11. juni 1952:

Alle desse reisone til sjukestova, hev so smått gjort meg til ein framand bland mine. Eg høyrer plent ikkje til nokon stad. Men fyr skogen, som stend kring stoga og suser med sin ævelege song med gravsalmetonaer og orgel i, fyr han vert eg aldri framand. Å so tjønna mi! Ein dag speglar ho himmelen so høg og klår. Då får eg godhug fyr henne. Og fyr det verdfulle livet. So eg gløymer striden min, den harde og vonlause kampen fyr endå nokre skrinne soldagar her.

Kjem du heim som snøggast, Asjer, so vil eg få deg til å leida meg i handa ikring den vesle skogen min. Og så må me sitja eit grann på dei vane stadene eg sat då eg var frisk. Det kjem til å verta ei stor stund fyr meg, plent som å finna ungdomstida mi att.

Olaf Pedersen døde på sentralsykehuset i Arendal den 9.juli 1952, bare 51 år gammel. Han fikk oppfylt sitt ønske om den siste hvile i hjembygda, der han ligger på Mjølhusmoen kirkegård.

Bjorendal i dag
Enken Oline solgte gården etter Olafs død, og flyttet til Longumneset og senere hjem til Froland, der hun døde i 1985. Det bodde andre folk i Bjorendal til Austre Moland kommune kjøpte gården på sitt aller siste møte som egen kommune i 1961. Hva de ville med den er uklart, men nye Moland kommune leide ut gården til Røde Kors, som brukte den som base og øvingssted noen år. De ble imidlertid plaget med hærverk og husene forfalt. I 1973 brant hele gården ned. To unge gutter som var på fisketur ved Bjortjern like ved tente opp bål, men flammene tok av gårde og både husene og litt skog gikk tapt i brannen.

Etter brannen grodde stedet igjen. Skog og kratt vokste tett og murene var nesten ikke synlige da Grane Orientering brukte 200 dugnadstimer på å rydde plassen i 2022. Hele 15 tonn kvist ble levert på Heftingsdalen rett i nabolaget. I 2023 var plassen base for et av løpene i Sørlandsgaloppen. Men den siste biten av den gamle veien fra Stølen via Bjørnebo til Bjorendal er nesten gjengrodd og preget av trefall. Det hadde vært moro hvis den også kunne ryddes.

Min døde diktervenns minne
Klemmet Hammens hyllest til Olaf Pedersen:

Jeg ser deg i kamp for føden.
I hardeste hverdagsstriden
måtte du gå i krigen
mot sykdom og jordlivsnøden.

Så gjerne vi vekslet tanker
i ord og gilde brever.
Ungdommen, vet du, krever
skjønnhet og blomsterranker.

Det blir ikke slik man drømmer.
Målet man ettertrakter,
flyttes av andre makter,
mens solen for mørket rømmer.

Ditt billed i bygderammen
kranses av fedrelandet,
mens skogen, fjellet og vannet,
skinner i dikterflammen.

Lyset som hektisk brenner
til alle døgnets tider;
hurtig mot slutten skrider,
med brannen fra begge ender.

Å mette de sultne munner,
når selv en er syk og såret,
å være til dikter kåret,
blant glefsende ulvehunder.

Slik så jeg min venn i kampen.
Så måtte du bukke under.
Men dikteren bare blunder,
med brennbar olje på lampen.

Vi leser hva du har skrevet.
Du har ei forgjeves levet.

(Fra diktsamlingen Livs-skjebner, 1975)

Kilder:
Klemmet Hammen: Artikkel i Tiden 29. januar 1972
Klemmet Hammen: Arkivsaker på Kuben museum og arkiv
Klemmet Hammen: Arkivsaker på Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv
Egil Fiane: Froland bygdebok
Kristen Weierholt: Austre Moland – Ei bygdebok
Terje Bodin Larsen: Bøker, boktrykkere og bokhandlere i gamle Arendal – streif i Arendals bok- og avishistorie 1900 – 1950
Nasjonalbibliotekets digitale avis- og boksamling
Helga Larsen (barnebarn)
Reidun Pedersen Nordbø (barnebarn)
Oddny Jørgensen (barnebarn)