saaradiv.com

Av Vidar Aas

Denne artikkelen står også i Arendal Byleksikon, 2017-utgaven, utgitt av Friluftsforlaget. Dessverre ledsaget av et bilde som IKKE er fra Nygårdsbakken, som redaktøren fikk tak i og satte inn like før boka gikk i trykken.

Den første Nygårdsbakken ble bygget av IK Grane i 1917, på tuftene av en eldre bakke anlagt av Barbuklubben «Trysil-Knut» i 1904. Bare en uke etter at arbeidet med bakken ble påbegynt, kunne den offisielt innvies. Søndag 14.januar 1917 gikk åpningsrennet av stabelen, med en rekke stilfulle hopp. Søndagen etter gikk det første Nygårdsrennet av stabelen og søndag 11.februar feiret Grane sitt 15-årsjubileum med nytt renn i bakken, vunnet av Harald Ross med den svimlende lengde av 30 meter i begge omganger. Så langt hadde det aldri blitt hoppet i Arendal før!

Den gang som nå var det flere snøfattige vintre og aktiviteten varierte. I 1923, da Arendal feiret sitt 200 årsjubileum, var det også lite snø og den kom sent, men det var akkurat nok til at Grane og Arendals Skiklubb sammen kunne arrangere et flott jubileumsrenn 21. og 22.mars. Samtlige av byens notabiliteter ble invitert. Ingvald Songe fra Songe vant hopprennet, mens Knut Harekjær fra Vegårshei vant langrennet.

I årene fram mot andre verdenskrig ble det avholdt mange store renn i bakken og Nygårdsrennet ble et begrep. «Sørlandets Holmenkollrenn» kalte man det. Etterhvert fikk man også besøk av noen av de beste hopperne fra Østlandet. Det største rennet gikk 11. og 12.mars 1933, da 4000 mennesker kranset bakken. Kåre Wahlberg vant overlegent og satte ny bakkerekord med 41 meter i et ekstrahopp. Den gamle rekorden hadde Olav Flaten fra Vegårshei med 40, 5 fra 1929.

I 1936 flyttet Arne B. Christiansen fra Nordstrand bakkerekorden til hele 45 meter. Christiansen var forøvrig gift med søster til brødrene Birger, Asbjørn og Sigmund Ruud. Asbjørn Ruud deltok i Nygårdsrennet i 1937, hvor han falt etter et drømmehopp som de tilstedeværende neppe ville glemme ifølge avisene.

Under krigsårene 1940-45 ble Nygårdsbakken rasert. Da idrettsaktiviteten kom i gang igjen etter krigen hadde Grane bare den mindre Eikebakken å hoppe i, da Bjønnesbakken tilhørte Arendals Ballklubb.

Samtidig kom ønsket om en større bakke enn den gamle Nygårdsbakken, en bakke som kunne måle seg med andre norske storbakker. Initiativtaker i Grane var Hans Valvik. I Fylkesnemnda for idrett og Idrettskretsens utvalg for idrettsanlegg satt på den tid veiingeniør, senere veisjef, Bjarne Haugmoen. Han ga prosjektet sin støtte og nivellerte opp og tegnet bakken på forespørsel fra Valvik. Statlige spillemidler ble bevilget og bakken ble som en av bare tre bakker i Norge godkjent som prøvebakke for OL i 1952.

Etter en enorm dugnadsinnsats fra Granes medlemmer stod bakken ferdig i 1949. Grunnet dårlige snøforhold kunne den imidlertid ikke åpnes før 12.februar 1950. Åpningsrennet gikk under vanskelige værforhold. Mye nysnø gjorde og vind gjorde at mange av hopperne falt. En ble kjørt til sykehus, men slapp heldigvis unna med en lett hjernerystelse. Rennet ble vunnet av Gunnar Kolbersgsrud fra Gjøvik, som tjenestegjorde i Luftvernet på Hove, etter to hopp på 60 meter. Bak ham kom Arne Ulland fra Kongsberg, som fikk æren av å sette den første bakkerekorden på 61,5 meter. Tore Solberg fra Holt var best av de lokale hopperne og vant juniorklassen med hopp på 59 og 57,5 meter.

Det første storrennet var Nygårdsrennet 5.mars 1950, da Hans Bjørnstad fra Lier, nylig hjemkommet med VM-gull fra Lake Placid, vant med ny bakkerekord på 64,5 meter.  To år senere – søndag 3.februar 1952 – forlenget trønderen Arnfinn Bergmann bakkerekorden til 68 meter i et fantastisk hopp. Bare tre uker senere tok han OL-gull i Holmenkollen. 

Dessverre tok det fyr under hoppet 23.juli 1954.  Stokkene var tjærebredde og brannen utviklet seg eksplosjonsartig.  Brannen i det høye tårnet kunne ses langveisfra, og fra Hesnesøyene kunne et øyenvitne fortelle at det hadde sett ut som en «atombombe-eksplosjon» over Arendal.  Brannen begynte trolig i ei bu under hoppet, og man antok at den ble forårsaket av barn eller «løse eksistenser».

Heldigvis var bakken forsikret, så etter ny dugnadsinnsats sto bakken igjen ferdig 13.november 1955, nesten lik bakken som brant opp.  Den eneste endringen var et tettere rekkverk ned overrennet, for at tilløpet skulle være tryggere.  Det kan man godt forstå at hopperne ville ha, for stillaset var hele 32 meter høyt!  Og denne gangen ble stolpematerialene impregnert med kreosot, for man ville ikke ha nye branner i bakken.

Det første storrennet i den nye bakken var junior-NM i 1957.  Men det største rennet, som det ennå går gjetord om,  var Nygårdsrennet i 1963. Rennet gikk søndag 2.mars og alle som kunne krype og gå skulle se verdensmester Toralf Engan og de andre storhopperne.

Fra USA kom LIFE’s fotograf ens ærend for å se Engan hoppe. Han ble ikke skuffet.  I sitt tredje hopp presterte Engan det alle hoppere bare drømmer om:  Det perfekte svev, svevet som aldri tar slutt.  Hoppet målte hele 71,5 meter og Engan forbedret dermed olympiamester Arnfinn Bergmanns gamle bakkerekord med 3,5 meter.

Dette var første gang noen hoppet over 70 meter på ski på Sørlandet.  Ikke bare var det ny bakkerekord, Engan fikk to ganger 19,5 og tre ganger 20 i stil. Fortsatt diskuterer de som var tilstede hva i all verden to av dommerne trakk for.  Av 240 mulige poeng, fikk Engan 236,5.

Etter hvert gikk det lenger og lenger mellom hvert renn. Mange dårlige snøvintre var en av årsakene, samtidig som bakken ble for liten og umoderne for store renn. Kommunen overtok bakken, som ble stående å forfalle.  Det siste rennet gikk i 1987.  Da var tiden gått fra bakken som hoppanlegg. 

Likevel var det svært vemodig for mange da Arendal kommune trosset Riksantikvaren og rev stillaset høsten 1999. Mange hevdet at Nygårdsbakken hadde stor historisk verdi og burde fått lov til å stå. Det ble  innhentet mange uttalelser fra ulike faginstanser, som nesten utelukkende støttet bevaring.

Mange reagerte også på behandlingen saken fikk da det endelige rivningsvedtaket ble gjort i bystyret mandag 3.mai 1999. Saken var satt opp som en av de siste på sakslisten i et langt kveldsmøte og tre av bystyrets medlemmer hadde allerede gått hjem da saken kom opp. Minst to av disse ville ha stemt for bevaring, men det endte med stemmelikhet. Dobbeltstemmen til daværende ordfører Sigurd Ledaal beseglet da bakkens skjebne.  I september samme år ble stillaset revet, til en kostnad av kr 500.000.