saaradiv.com

Av Vidar Aas

Noen datoer glemmer man aldri. Natt til tirsdag 24.juli 1996 våknet jeg med panikkangst og hyperventilering og var sikker på at jeg skulle dø. Det gjorde jeg heldigvis ikke. Jeg møtte «bare» veggen så det sang, etter å ha drevet rovdrift på meg selv i en lengre periode. Hadde altfor store ambisjoner, var altfor ærekjær, altfor egoistisk, altfor dum, altfor stolt, avviste Gud, visste ingenting om livet, skjønte ikke hvor det bar…

Resultatet ble to år mer eller mindre ute av drift, med mye angst og depresjon. Passfotoet fra 1997 nedenfor sier vel alt om tilstanden.

Siden har jeg aldri følt meg helt «frisk». Vil ikke bli det heller, for jeg trenger den latente angsten for å holde egoet i sjakk og være et godt menneske for meg selv og andre. Har fortsatt en tendens til å bli for opptatt av meg selv og det jeg holder på med. Angsten sier fra og hjelper meg å finne balansen mellom å være i «bobla» og slappe av og være tilstede i verden rundt.

Tusen takk til min kjære Guðný som har holdt ut med meg i alle år før og etter – vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg ❤️

Takk også til to andre som skal ha veldig mye av æren for at jeg kom meg gjennom krisen den gangen, nemlig lege Bjørn Øverbye og hans kone Tullen Wettergreen. Bjørn fikk meg til å slutte med Vival, som jeg fikk av en annen lege mot angsten («Pillene kan ødelegge hele livet ditt!») og massasjebenken hos Tullen var et av få steder jeg klarte å slappe helt av. Ikke minst takk til Ham der oppe, som etter hvert hjalp meg tilbake til barnetroen og finne meg selv igjen.