saaradiv.com

Av Vidar Aas (Denne artikkelen står også i Froland historielags årsskrift for 2024)

I barndommen – jeg er født i 1962 – var jeg mye hos besteforeldre og øvrig familie på Heldal og husker godt navnet Klemmet Hammen. Han levde sine ti første år i Hammen og var en mann bygda var stolt av, som skrev i avisa og ga ut bøker. Jeg traff ham aldri, men syntes likevel det var trist da han døde i 1978.

Klemmet fulgte i sin seks år eldre bror Olaf Hammens fotspor (se egen artikkel om Olaf) og ble en skrivende mann og aktiv i samfunnsliv og politikk. I ungdommen var han radikal. Han var militærnekter og skrev flammende dikt om røde flagg og hammer og sigd.  – Jeg kan ikke bøye meg – ikke i noen retning, skrev han i diktet Bekjendelse. Senere bøyde han seg som siv i vinden: – Hvis stormen blir for sterk, kan det jo være fornuftig med litt toleranse, slik at man ikke blir knekket, sa han til Agderposten i 1973.

La oss følge ham på reisen fra oppveksten i Froland til eldre dager i hans kjære Øyestad. For selv om han ofte vendte tilbake til oppvekstårene i diktningen og hadde et stort hjerte for Froland, var det Øyestad som først og fremst ble hjembygda hans.  

Barndommen i Hammen
Klemmet ble født 3. mai 1902 i et dramatisk år for familien. I januar døde eldstemann i barneflokken, som også het Klemmet, av sukkersyke bare 15 år gammel. I april ble far Ole Klemmetsen Høgeli akutt «sinnsyk» og innlagt på Eg sykehus i Kristiansand, mens mor Inger Sørensdatter Oland gikk høygravid med Klemmet. Faren kom etter hvert i pleie hos sin bror Are Høgeli, men ble aldri frisk igjen. Han døde i 1911.

Med eneansvar for fem barn i alderen 0-12 år ble det noen tøffe år for Inger da mannen ble syk. Det var vanskelig å få endene til å møtes i en tid med dårlig utbygd offentlig hjelpeapparat. Når hun skulle handle med de få kronene hun hadde, måtte hun gå 16 km hver vei til Jomås. Den gang var det heller ikke vei de to-tre kilometerne mellom Hammen og Oland. I en artikkel som Klemmet fikk på trykk i både Agderposten og Tiden i 1938 forteller Inger om denne tiden:

–Mor forteller stillfarende om når hun skulde til kjøpmannen. Den nærmeste da var Aslak Sandmonen på Jomås. Vintersdag måtte hun reise i mørke og kom heim i mørke. Veien var en dagsreise. Dette husker jo også barna godt. Det var en begivenhet når hun måtte av sted og foreta innkjøp.

I skumringen når hun var ventende heim igjen, da stod vi med flatklemte neser mot de små ruter og speidet lengselsfullt efter det første glimt av henne når hun kom. Mer trett enn barna kunne ane, kom hun slepende på kurven med varene i, en av disse høie kurver med lokk og hank som bruktes så meget før – da var vi lykkelige…

Klemmet var nært knyttet til moren. Med en syk og fraværende far var hun det faste holdepunktet i barneåra. Tidligere redaktør i Agderposten, Einar Gauslaa, var en god venn av Klemmet og skrev i minneordet om ham i 1978:

– Rørende var det da han fortalte meg om kveldene med mor, i parafinlampens skjær oppe i Froland. Han leste for henne! Syvåringen var stolt av å lese for sin mor som satt og rugget i gyngestolen og var stolt over å ha en sønn som var så flink til å lese. Siden hadde det gått opp for ham at det var morens uendelige kjærlighet til den lille gutten som lå til grunn for det hele. Hun behersket jo lesekunsten mye bedre enn den lille sønnen. Men hun ville gi ham selvtillit.

Far
Klemmet skrev hundrevis av dikt. Om alt mulig. Minner fra barndommen, om mor og «Besta», om Froland og Øyestad, om hverdagslivet, om avholdssaken og sosiale spørsmål, om årstidene, om diktere og store samfunns- og kulturpersonligheter, politiske dikt, religiøse dikt, romantiske dikt…

Det fantes ikke grenser for hva han kunne skrive dikt om. Med ett unntak: Jeg har ikke funnet et eneste dikt om far Ole, som ble rammet av psykisk sykdom og døde da Klemmet var åtte år. Det eneste jeg har funnet er følgende linjer i et slektsdokument han skrev, som ligger på KUBEN museum og arkiv i Arendal:

– Jeg har ikke mange minner om far, utenom ett spesielt fra da jeg som liten gutt var med mor på et besøk hos far i Høgeli. Inntrykket formet jeg som voksen i etterfølgende vers om far, slik som jeg så ham kort tid før han døde.

Verset følger imidlertid ikke med, og jeg har ikke funnet det i noen av diktsamlingene hans eller andre steder heller.

Skoletiden på Oland
Klemmet leste mye og var svært kunnskapsrik. Kunnskapstørsten startet i ung alder. Alt året før han skulle begynne på skolen hendte det han fikk lov til å bli med sin tre år eldre søster Selma til skolen i Olandsdalen. Der satt han og fulgte interessert med. Christian Hansen fra Lillesand var den første læreren hans:

Fyrste skuledag (utdrag)
Hansen i Olands-dalen
var fyrste læraren min
Eg minnast godt «velkomst-talen»,
om busserullen so fin!

Mor hadde pynta guten,
dagen var høgtidsam
Mest som til Jomåsnuten,
før vi til sist rakk fram.

Senere ble skolen flyttet til Lauhaugen, et annet sted på Oland, og han fikk Telleiv T. Gaaskjenn som lærer. Også han satte varige spor og fikk et dikt:

Til Telleiv T. Gaaskjenn (utdrag)
På Oland skole som gutt jeg satt
mellom de andre elever.
Av skolemesteren helt betatt,
ingen som han så gjev er

To år av livet, det ble ei mer
han virket i skolen hjemme.
Men det var nok. Jeg fikk ham kjær
i tiden jeg ei kan glemme

Slipesteinen
Når Klemmet hadde fri fra skolen måtte han tidlig hjelpe til med forskjellige små oppgaver på gården. En oppgave han kunne styre sin begeistring for var å sveive slipesteinen i slåttonna.

Slipesteinen (utdrag)
Slipesteinen var tung og drege
for gutebassen.
Steinut sletta dei skulle slege
på husmannsplassen.

Dagleg måtte dei slipe ljåen
i slåttetida.
Mest av alle det då var småen
som måtte lida.

Besta gjekk der så trygg og roleg,
som utan plagar.
Korleis kunne ho ta det toleg
i slike dagar?

Småen sinna drog slipesteinen
som kveste eggen.
Fullt av ljåar kring slåttesveinen
og vond var kleggen.

Livets byrde for små og store
er tung å bera.
Slipesteinen på Hammenjordet
song same læra.

Forventning og skuffelse
Basarer og juletrefester på Heldal var kjærkomne avvekslinger fra hverdagslitet på heiegården. Men de kunne også by på skuffelser!

Til Øyestad 
Da Klemmet var ti år gammel i 1912 flyttet familien til Øyestad. Der hadde bror Olaf fått arbeid, og moren fikk tjeneste i Spikkelia på Rykene. De flyttet bare fire mil vekk, men det skulle gå hele 30 år før Klemmet kom tilbake til Hammen. Søster Selma ble ikke med til Øyestad i første omgang. Hun ble igjen hos onkel og tante i Høgeli for å gå det siste året på Oland skole.

Selmas datter Elna Sundberg (1928-2022) fortalte et par historier om Selma fra tiden i Hammen. Den første er hvordan hun, 11 år gammel og livredd, måtte løpe over heia etter hjelp da eldstesøster Sigrid skulle føde sin førstefødte i mars 1911. Den andre er hvordan hun i 1913 måtte gå alene på sine bein til Froland stasjon med klær, sengetøy og alle sine eiendeler, for å ta toget til Arendal da hun skulle flytte etter resten av familien til Øyestad.

I Øyestad begynte Klemmet på Vrengen skole. Det var en stor overgang fra den lille grendeskolen på Oland, men han fikk fort venner og alt gikk veldig bra.

En tid bodde de i «Bergmanns hus» nede ved elva i Vrengen. Ellers vet jeg ikke sikkert hvor de bodde før Olaf kjøpte hus i Klodeborgkleiva i 1920. Der bodde også Klemmet og mor Inger, og i noen også år Selma og hennes familie.

Med båten til byen
En av fordelene ved å bo i mer sentrale strøk var at det var kort vei med rutebåten til byen og Danielsens bokhandel. Der han kunne han sitte å lese på lesesalen og kjøpe med seg et blad hjem.

Ordet (utdrag)
Min barndom opp jeg søker
som siste mohikaner.
Med indianerbøker
og detektivromaner.

Buffalo Bill, Nick Carter,
og røde Sitting Bull.
Jo, sant å si det rart er
med minners tøys og tull.

Hver lørdag ble det bytur
for å få slutt på kvalen.
En ukes lengt mot ny tur
med lønningskapitalen.

Det var ei just så meget –
ti øre for et blad
Og gutten vederkveget
ble mettet, og var glad.

Med Asbjørn Krag jeg siden
fant enda større spenning.
Og Jonas Fjeld ga tiden
nytt sprengningstoff med tenning.

La gå at det var røver-
romaner, men det var,
tross alt, det man behøver.
Man tager det man har…

Flink til å tegne

Ut i arbeidslivet
Som mange andre på den tiden måtte Klemmet ut i arbeidslivet da han var konfirmert. Han arbeidet mye sammen med bror Olaf. Allerede som skolegutt var han med Olaf på arbeid på Skarpnes Teglverk. Senere finner vi Klemmet som formann i Skarpnes Teglverksarbeiderforening. Brødrene arbeidet også sammen i skogen på Østensbu og Seldal og begge var forsikringsagenter. Ikke minst var de kjøpmenn i deres lille kolonialbutikk i hjemmet i Klodeborgkleiva på 1930-tallet. «Norges mest litterære forretning» ble den kalt, med tanke på at begge driverne var diktere.

Militærnekt
Som Olaf var Klemmet pasifist og møtte ikke opp da han ble innkalt til militærtjeneste på Gimlemoen i Kristiansand i 1924. Han ble tiltalt for dette og fikk 21 dagers fengsel i Nedenes meddomsrett. Klemmet nektet å vedta dommen og ble frikjent ved andre gangs behandling. Saken fikk likevel et etterspill i 1927. Da ble han plutselig pålagt 108 dagers siviltjeneste. Men han nektet også dette og fikk i stedet 108 dagers straffarbeid. Dette resulterte i en polemikk i Tiden, der Klemmet reagerte kraftig på at rettens administrator antydet at han nektet siviltjeneste av dovenskap. Straffarbeidet fikk han heller utføre, men dovenskap ville han ikke ha sittende på seg!

Diktningen
Med en eldre bror som var forfatter og som foret hjemmet med bøker, var det ikke så rart at Klemmet grep til pennen i ung alder. Olaf Hammen skrev både romaner, noveller, fortellinger og dikt. Klemmet skrev også noen noveller og fortellinger, et skuespill og mange historiske artikler og skrifter. Men det var først og fremst lyrikken som ble hans litterære uttrykksform.

– Det er poetiske rytmer i hans sinn som mild sjø over solsvidd svaberg, skrev Einar Gauslaa i et portrettintervju i Agderposten i 1977.  

Med Olaf som inspirator våget Klemmet seg frampå med sin første diktsamling – Under bleke stjerner – på eget forlag i 1925. Den fikk jevnt over god mottakelse, men signaturen H.A. i Agder Tidend var ikke imponert:

– Boki er paa 31 sidor og inneheld berre smaa lette vers, mange so lette og innhaldslause at det er berre luft. Den skrinne norskdansken han brukar, gjer og mykje klanglaust og fargelaust. Poetisk flog og kveikjingskraft er der lite av.

Til H.A.s trøst skrev Klemmet senere like gjerne på nynorsk som på bokmål.

Diktningen dreide tidlig inn på sosiale spørsmål og ble et redskap både i avholdssaken og klassekampen. Han skrev en mengde kampdikt og prologer. De siste 20-30 årene av livet ble også kristendommen sentral og ønsket om folkeopplysning stadig sterkere i det han skrev.

Enkelte har ment at han skrev dikt om litt for mange temaer, men for en samfunnsengasjert person som Klemmet var det naturlig å skrive om alt han var opptatt av. Og inspirasjonen kunne komme når som helst og hvor som helst. I et portrettintervju i Agderposten i 1973 sa han:

– Selv når jeg sitter i en fullstappet buss, eller i en forsamling kan det hende jeg får inspirasjon til et dikt. Innholdet former seg, linje etter linje – og da må jeg få det ned på papiret så fort som mulig. Papir og penn må også ligge klar på nattbordet; tankene flyr så fort – det gjelder å fange dem i flukten. De er akkurat som en vakker fugl eller en sky i bevegelse. Du vet at når de forsvinner, vil du aldri få se dem mer.

Øyestadsangen
Klemmet var en stor lokalpatriot og noe av det fremste som står igjen etter ham er Øyestadsangen, som han skrev i 1950 og som organist Gunnar Somdalen i Trefoldighetskirken satte melodi til. Den ble spilt inn på plate av Randi Heide Steen (mor til Harald Heide Steen jr) i 1953 og fikk blant annet god kritikk av Johan Falkberget.

Folkeopplysningsmann og lokalhistoriker
Klemmet var en dannelsens mann og preget av folkehøgskoleånden. Han var opptatt av å formidle litteratur, kunnskap og historie, både gjennom egen og andres diktning.

Klemmet var med på å stifte både Øyestad Folkeakademi og Øyestad Historielag. På slutten av livet utga han en rekke lokalhistoriske skrifter fra både Øyestad og distriktet rundt. Han var også redaktør av Øyestad menighetsblad i mange år.

Avholdsmannen
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var drukkenskap et stort samfunnsproblem. Alkoholmisbruk medførte at mange hjem gikk i oppløsning og mennesker som gikk til grunne. Dette førte til en oppblomstring av avholdsorganisasjoner, blant annet IOGT, som hadde et stort nett av lokal-, krets- og distriktsavdelinger. Det var også forbud mot salg av brennevin fra 1916 til 1927.

Klemmet ble tidlig engasjert i sosialt og politisk arbeid, inspirert og påvirket av bror Olaf, og gikk inn i Losje Øyestad av IOGT som 17-åring. Livet sett under ett var det nok skrivingen som opptok ham mest, men dersom man på 1920- og 30-tallet hadde spurt ham om hva som var det aller viktigste han drev med, så tror jeg han ville ha sagt avholdsarbeidet i IOGT.

Han hadde etter hvert aller ordenens grader, også  Verdenslosjegraden, som han tok i 1927. Det var særlig studie- og opplysningsarbeidet som opptok ham. Foruten ulike lederverv i Losje Øyestad var han blant annet kretssekretær og distriktsstudieleder i IOGT.

Han var også bibliotekar i Norges Storlosjes studieorganisasjon og reiste rundt på foredrags- og forelesningsturneer. Også i diktningen kretset han mye rundt avholdssaken, blant annet i skuespillet Brest, som han ga ut i 1926.  

Kommunepolitikeren
Oppveksten i fattige kår preget Klemmet hele livet. Han kom tidlig med i Arbeiderpartiet og hadde mange oppgaver og verv i lokalpartiet før han ble valgt inn i Øyestad herredsstyre ved kommunevalget i 1931. Den gang var det kommunevalg hvert tredje år og Klemmet satt tre perioder i herredsstyret, til 1940. Da skulle det ha vært nytt kommunevalg, men de demokratiske valgene opphørte under krigen.

I stedet oppnevnte det NS-styrte Innenriksdepartementet ordfører og varaordfører. Så oppnevnte Fylkesmannen i samråd med fylkesføreren i NS og den lokale ordføreren såkalte formenn, som utgjorde et herredsting sammen med ordfører og varaordfører. Herredstinget fungerte som rådgivere og kunne si sin mening, men det var ordføreren alene som gjorde alle vedtak.

Klemmet ble oppnevnt som en av åtte formennene i Øyestad herredstinget fra 1941. Dette ble ansett som en samfunnsplikt og var ikke noe man kunne nekte, så i utgangspunktet fikk det ikke konsekvenser for medlemmene etter krigen.

Handlingene ble imidlertid nøye ettergått. Klemmet falt i unåde hos Fylkesmannen og ble ikke godkjent som medlem av det midlertidige Øyestad herredstyre i 1945, fordi han fire ganger under krigen ikke protesterte mot ordførerens bevilgninger til Frontkjemperkontoret og nazistiske organisasjoner. Det viser korrespondanse mellom Fylkesmannen, ordføreren og Klemmet som ligger blant Klemmets arkivsaker på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo.

Klemmet fremmet ved flere andre anledninger innsigelser mot slike bevilgninger og det var ingen som tvilte på at han var på riktig side under krigen. Det ble likevel ikke vektlagt, da han ikke hadde vært konsekvent nok i protestene. Klemmet følte seg urettferdig behandlet og protesterte heftig, men Fylkesmannen var ubøyelig og hans tid i herredstyret – eller kommunestyret som det nå ble hetende – var over.

Selv om han ikke ble funnet verdig til å sitte i kommunestyret fikk han en rekke andre kommunale verv etter krigen. Han var blant annet formann i Husbanknemnda i år over 20 år, et verv han skjøttet med stor flid. Han satt også 20 år i styret for Øyestad folkesamling som formann eller medlem og var med i en rekke andre kommunale råd og utvalg i årenes løp.

Klemmet var beskjedenheten selv og var ikke vant til å få særlig betaling eller takk for innsatsen sin. Senere fylkesordfører Jon Fløistad forteller at da kommunestyret uventet hedret ham etter lang og tro tjeneste i Husbanknemnda, så ble han så forfjamset at han neide!

Øyestad forsyningsnemnd
Klemmet tok som godt voksen Fritz Pettersens handelskole i Arendal på kveldstid i 1937/38. Sammen med allsidig erfaring fra arbeidsliv, organisasjonarbeid og politikk var det nok til at han høsten 1939 fikk den nyopprettede stillingen som forretningsfører for Øyestad forsyningsnemnd. Bakgrunnen var at det ble innført rasjonering av endel varer i forbindelse med utbruddet av 2. verdenskrig. Denne stillingen hadde han til helt til høsten 1953.

Det var en krevende jobb, spesielt under krigen. Det var vanskelige tider og mange som trengte hjelp. Alt skulle dokumenteres i regnskap og rapporter. Arbeidsdagene ble lange. Klemmet måtte ofte ta kveldene til hjelp, men fikk en fin attest av forsyningsnemndas formann Bertin Christensen i august 1945:

– Den naturlige ro som behersker ham har gjort ham særskilt skikket til å kunne omgås de mange, delvis misfornøyde mennesker som i krigens vanskelige tider besøker en forsyningsnemnd, og herr Hammen vites under de mange daglige vanskeligheter aldri å ha tapt sin balanse.

Harald Thygesen forteller en fornøyelig historie om sin grandonkel Jokum Halvorsen på Asdal. Han var gammel ungkar og litt spesiell, men hadde en husholderske som ordnet opp for ham. En gang under krigen ringte hun til Klemmet:

– Er det hos Klemmet Hammen? Jo, det var da det. – Nå skal du høre, Hammen. Det gjelder Jokum, han trenger nye sko. Han har ikke engang til hoser i skoa! Men Klemmet tenkte kjapt: – Men kjære deg, Torborg, da er det jo hoser han trenger!

Journalisten
Før var det tre aviser i Arendal: Agderposten (talerør for Venstre), Vestlandske Tidende (talerør for Høyre) og Tiden (talerør for Arbeiderpartiet).

Klemmet begynte tidlig å sende inn dikt til avisene og mange kom på trykk. Det er vel tvilsomt om han fikk betalt for disse, men etter hvert fikk han frilansavtaler med både Tiden og Vestlandske Tidende. 

Selv om Klemmet var Arbeiderparti-mann, var det Høyre-avisen Vestlandske Tidende som ble arbeidsgiveren hans da han gikk inn i journalistikken på heltid da han sluttet som forretningsfører i Øyestad forsyningsnemnd.

Thore-Erik Thoresen var kollega med ham i Vestlandske Tidende (som senere ble Sørlandske Tidende) i flere år. Han betegner Klemmet som et fantastisk menneske: – Han kastet knapt skygge! En tvers igjennom snill og ydmyk mann, dypt religiøs, alltid i godt humør og et eksempel på beskjedenhet.

I en liten avis måtte de gjøre mye forskjellig. Klemmet ble blant annet sendt rundt i butikkene i byen for å selge annonser. Det var ingen enkel oppgave. De fleste annonserte i Agderposten, som var den største avisen, og så lite poeng i å annonsere i lille Vestlandske Tidende. Som den gode og sympatiske mann han var fikk han solgt noen annonser, men måtte ofte gå ut med uforrettet sak. – Jeg går alltid inn med ryggen først, for da slipper jeg å snu på veien ut, sa han humoristisk.

En av Klemmets faste oppgaver var å dekke kommunestyremøtene i Øyestad. Og hver torsdag førte han skipslistene – hvor i verden skipene fra Arendalsdistriktet var og hvor de skulle. Det var ren avskrift fra Norges Handels- og Sjøfartstidende, men det var det ingen som brydde seg om.

Salve Haugaas jobbet sammen med Klemmet Hammen i Sørlandske Tidende i et og et halvt år i 1968/69. Da fikk Salve jobb i Agderposten, der han ble i over 40 år.  Han forteller som alle andre jeg har snakket med at Klemmet var snill og behagelig å ha med å gjøre, og veldig beskjeden. Men han kunne også være bestemt. Han kunne si fra når nok var nok.  

Da Klemmet var pensjonist fikk Agderpostens eier Christian Stray det for seg at alle som døde skulle omtales med nekrolog. Avgjørelsen ble tatt over hodet på redaktøren og det var ingen i redaksjonen som var begeistret for oppgaven. Så Klemmet ble hyret inn på frilansbasis og skrev mengder av nekrologer. De er lett gjenkjennelige, med mange standardfraser: – En kjent og aktet mann, – en kjær husets kvinne osv. Klemmet var en velviljens mann og ingen gravejournalist, og tok alltid bare med positive ting i omtalene sine.

Klemmet og kjærligheten: Kitty Knutsen (1891-1930)
Kitty Knutsen var en aktiv ildsjel som satte spor etter seg i både skolen, arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen. Hun døde brått av sykdom bare 39 år gammel.  

Kitty var en avholdt lærerinne på Vrengen skole og var en foregangskvinne i arbeiderbevegelsen, da hun som første kvinne ble valgt inn i Øyestad herredstyre i 1925. Hun fikk flest stemmer av alle på Arbeiderpartiets liste og det gjentok seg ved kommunevalget i 1928.

Hun var også svært aktiv i Norges Lærerinneforbund og avholdsbevegelsen, der hun hadde mange verv. Dessuten var hun med og stiftet Austegdelaget i 1920. Hun var kjent for sine store talegaver og ble mye brukt som taler, kurs- og foredragsholder.

Det var allment kjent i bygda at Klemmet var svært begeistret for Kitty, som var ti år eldre enn ham. I følge lokalhistoriker Roy Johansen skal han en gang ha sagt til henne: – Jeg elsker deg! Gjenelsker du meg?

Klemmets niese Elna Sundberg fortalte etter sin mor Selma at Klemmet og Kitty en tid var forlovet. I 1924 skrev Kitty et dikt til Klemmet. Det ligger blant Klemmets arkivsaker på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og kan tolkes som et avskjedsdikt:

Aldri har jeg trodd som nu, at dikterkallet det var dit
Og hvad du lider og har lidt, så husk du har ei ene stridt
Din lengsel mot det himmelblå, din smerte dyp, dit sinns attrå
Er kildespringet for din sang! Ja, tænk engang!

Aldri har jeg trodd som nu, at alfarveien ei var din
Men opad mot den høie tind du ensom vandrer tung i sinn
Og hopens sten når også dig, som hver der gikk sin egen vei
Men stevn kun mot det himmelblå. Du vil det nå!

Derfor, la alt det andre gå! Du hadde rett, jeg ser det nå
Du må din vei, du vet den selv. Den bærer over foss og elv
Men like fullt mot himlens hvelv
Din drøm blev dikt, din lengsel sang. Frem til sommer du dig svang
Og så må hopen si stopp. Du er nådd op!

Vrengen 28/5 1924
Kitty Knutsen

Klemmet og kjærligheten: Ingeborg Andersen (1892-1976)
I 1938 giftet Klemmet seg med Ingeborg Andersen, som også var ti år eldre enn ham. Da hadde de vært kjærester i mange år. Kanskje helt siden 1925. Da lå Ingeborg syk og Klemmet skrev et langt god bedring-dikt til henne, som ligger på KUBEN. Her skriver han blant annet:

Kan hende nå du tenker: Det er blott vamle ord
Og den som disse skjenker er ei min venn og bror.
Og spotten er i smilet: Påny en smigrer-dram!
For du har lært å tvile på alt som angår ham…

Jeg tolker det som han sikter til sitt forhold til Kitty Knutsen, som var Ingeborgs beste venninne. Klemmet og Ingeborg var begge aktive i Losje Øyestad av IOGT og krets- og distriktslosjer, og var et radarpar som reiste mye rundt på ulike møter, kurs og samlinger på 1920- og 1930-tallet. Ingeborg var også aktiv i Arbeiderpartiet. Hun kom aldri inn i herredstyret, men deltok i flere politiske utvalg. Hun gjorde blant annet en stor innsats i barnehjemskomiteen i Øyestad og var medlem av både edruskapsnemnda og vergerådet i over 20 år. I tillegg var hun aktiv i en rekke sosiale og religiøse foreninger.

Ingeborg var sydame. Da hun fikk et syoppdrag i Oslo i 1934 gikk brevene tett mellom «Bossen» (Klemmet) på Klodeborg og «Båbå» (Ingeborg) i hovedstaden. De som er nysgjerrige på brevene kan lese dem på KUBEN (brevene fra Klemmet) og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (brevene fra Ingeborg).

Klemmet skrev flere dikt til Ingeborg gjennom livet, hvor hans store kjærlighet til henne skinner gjennom. Men hun gikk dessverre ikke så godt sammen med familien hans. Faktum er at han ikke hadde kontakt med sin nærmeste familie i over 20 år, selv om noen av dem bodde bare en kilometer unna. Ikke før Ingeborg døde i 1976 tok han kontakt igjen og hadde en hyggelig julefeiring sammen med søster Selma og familien hennes.

Selmas datter Elna mente det var en konflikt fordi Ingeborg hadde forsynt seg grovt med ting fra hjemmet i Klodeborgkleiva etter at mor Inger og bror Olaf døde i 1948. Det er ikke utenkelig at Ingeborg ga Klemmet valget mellom henne og familien. Det var en kjent sak at Ingeborg var streng, så det var nok bare i brevene at Klemmet var Bossen…

Sigrid Sundberg, som senere ble gift med Klemmets nevø Kjell, jobbet sammen med Klemmet i Vestlandske Tidende. Ingeborg var dårlig til beins og brukte stokk. Sigrid forteller at Ingeborg en gang troppet opp i avisen da Klemmet ikke hadde fått lønna si på lønningsdagen. Da smalt hun stokken i gulvet og forlangte å få lønna utbetalt.

Klemmets kollega Thore-Erik Thoresen forteller at Ingeborg ringte Klemmet på jobb hver dag kl 12 og instruerte ham om hva de trengte hos kjøpmann Hartvigsen. Så måtte Klemmet ringe kjøpmannen og bestille varene. Da gjaldt det å holde seg til bestillingen, for Ingeborg var en påholden dame. Men Klemmet tok det humoristisk: – I dag slo vi oss løs, kunne han si: – Vi delte på et egg!

Salve Haugaas forteller at Klemmet og Ingeborg en gang falt ut med hverandre. Det gikk ikke bedre enn at Klemmet måtte på dør. Men det regnet, så han spurte pent om han kunne få med seg en paraply.
En historie til fra Thore-Erik Thoresen: Ingeborg var som nevnt ti år eldre enn Klemmet. En gang de var på kveldsmøte i Arendal bedehus sa forstanderen til Klemmet: – Så hyggelig at du kom – og at du tok med din mor!

Slutten
Ingeborg kom etter hvert på Øyestad pleiehjem. Klemmet besøkte henne trofast hver eneste dag, til hun døde i 1976 etter lang tids sykdom.

Selv døde Klemmet brått 23.april 1978. Da hadde han nettopp fullført arbeidet med et 50-årsjubileumshefte for Nyli gård, der han var en selvsagt gjest på jubileumsfesten. Svært mange fulgte ham til graven på Bjorbekk kirkegård, et vitnemål om et sjelden begavet og fint menneske som vant seg mange venner.

Jeg minnes Klemmet Hammen med diktet Ver varsam, som sier mye om den personen han var. Diktet står i diktsamlingen God tru fra 1975, men han skrev det allerede på 1930-tallet.

Ver varsam
Ver varsam når du trør
på livsens veg.
So ikkje noko blør
av dine steg.

Ver varsam når du talar
ikkje hard.
Dei harde ord, dei alar
harde svar.

Ver varsam når du hev makta
blind og sterk.
Då må du vaken vakta
på ditt verk.

Ver varsam her i verda
kvar og ein.
Det er so fort å gjera
andre mein.

 Litt av Klemmet Hammens produksjon

• 1925: Under bleke stjerner, dikt
• 1926: Brest, skuespill
• 1931: Framtida, samling av vers og korte stykker
• 1932: Små historier om Bjørnson
• 1935: Rød vilje
• 1950: Øyestad-sangen
• 1965: Arendal og omegns sparekasse 75 år 1890-1965
• 1971: Hjembygdens pris : Øyestad i dikt og sang
• 1972: Sokneprestene i Øyestad og deres medhjelpere kapellanene
• 1972: For felles sak. Aust-Agder Fylkesavholdsnemnd 25 år 1947-1972
• 1973: Hverdags-sang : dikt og kvede
• 1973: Arendals pris i dikt og sang
• 1973: En hjelpende venn : Aust-Agder fylkesedruskapsnemnd 25 år 1948-1973 
• 1974: Folk og fe : nye hverdagsdikt
• 1974: Lensmenn i Øyestad gjennom 400 år 
• 1974: Øyestads ordførere gjennom 135 år
• 1975: God tru, diktsamling.
• 1975: Frolands pris i dikt og sang
• 1975: Grimstads pris i dikt og sang
• 1976: Den gode strid, dikt og sanger
• 1977: Det var engang. Gamle Arendal i tekst og bilder.
• 1978: Nyli gård: Et hjem i samfunnets tjeneste gjennom 50 år: 1928-1978

Kilder
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arkivmateriale etter Klemmet Hammen
KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv: Arkivmateriale etter Klemmet Hammen
Nasjonalbibliotekets digitale avis- og boksamling
Agderpostens digitalarkiv
Egil Fiane: Froland bygdebok m.m.
Jon Fløistad: Artikkel i Øyestad-Posten m.m.
Roy Johansen: Artikkel i Hilsen fra Øyestad m.m.
A/S Norsk Faglitteratur G. Reinert: Norges bebyggelse, herredsbind for Aust-Agder, vestre del.
Elna Sundberg
Kjell Sundberg
Sigrid Sundberg
Torill Sundberg Isaksen
Thore-Erik Thoresen
Salve Haugaas
Harald Thygesen