saaradiv.com

Av Vidar Aas (Denne artikkelen står også i Froland historielags årsskrift for 2021)

Helt øverst i gamle Froland kommune, innenfor Olandsgårdene og nær grensen til Åmli, ligger heiegården Hammen. Her vokste dikterbrødrene Olaf og Klemmet Hammen opp. Mange husker ennå Klemmet (se egen artikkel) som var en flittig skribent helt til sin død i 1978. Men Olaf er det få som husker. Han ble bare 52 år gammel og fortjener å komme fram i lyset igjen.     

De siste årene av sitt liv levde Olaf syk og tilbaketrukket, men i ungdommen var han brennende samfunnsengasjert og en produktiv forfatter. Han skrev flere bøker og en mengde fortellinger og dikt som han sendte til ulike aviser og blader. Diktningen favner bredt, fra kjærlighetsromaner og vakre naturskildringer til flammende politiske innlegg.

Barndommen
Olaf ble født 12. desember 1895, som den fjerde i barneflokken til Ole Klemmetsen Høgeli (1858-1911) og Inger Sørensdatter Oland (1865-1948). De fikk seks barn: Klemmet (1886-1902), Sigrid (1890-1969), Marte (1893-1905), Olaf (1895-1948), Selma (1899-1986) og Klemmet (1902-1978).

De tre eldste barna ble født i Høgeli, men da Olaf ble født hadde de flyttet til Hammen. Det var hardt å klare seg i Hammen, så faren måtte ta seg annet arbeid utenom gårdsdriften. Han var snekker og husbygger, hadde gode kunstneriske evner som treskjærer og laget både kubbestoler, sleder, ski og kjelker.

I 1902 skjedde det mye som forandret livet i Hammen. I januar døde eldstesønnen Klemmet av sukkersyke, bare 15 år gammel. I april ble Ole akutt «sindssyg» og havnet på Eg asyl i Kristiansand. Da gikk Inger høygravid med deres sjette barn. Han ble født 3. mai og fikk navnet Klemmet, etter broren som døde noen måneder før. Ole var først 11 måneder på Eg, og kom etter hvert i pleie hos broren Are i Høgeli. Der var han til han døde i 1911.

Mor Inger måtte kjempe hardt for å holde familien samlet, men klarte å bli boende i Hammen. Men i 1905 ble familien igjen rammet av tragedie. Datteren Marte ble syk og døde bare 12 år gammel. Året etter ble gården solgt, men Inger og barna fikk lov til å bo der til 1912. Da måtte de flytte og havnet etter hvert på Klodeborg i Øyestad.

Inger var glad i litteratur. Denne interessen smittet over på barneflokken. I lange høst- og vinterkvelder samlet de seg rundt parafinlampen i Hammen og gledet hverandre med høytlesning av dikt og prosa.

Klemmet Hammen minnes denne tiden i et minneord om Olaf:

«Det var omkring 1910-årene. Jeg var skolegutt og storebror var langt borte på arbeid. Så kom han hjem en helgedagstur, sent på kveld og «Pjokken» var allerede i seng. Men da Olaf begynte å pakke ut av kofferten våknet jeg. Det som gjorde bagasjen mest tung var de mange bøkene han hadde kjøpt med seg. Jeg måtte straks til å lese. Det var bl.a. Vilhelm Krags festlige «Major von Knarren», A. Conan Doyles «Hunden fra Baskerville», samt Fredrik Villers Kristianiaroman: «Gamle Friks diamant». Andre av våre favoritter var Østerdalsdikteren Jacob B. Bull, Johan Falkberget og Kristoffer Uppdal.«

Olaf og Klemmet kunne aldri glemme barndommen i Hammen og kom stadig tilbake til den i vakre og såre dikt. Som i diktet «Barneheimen», som Olaf skrev i 1913, like før han fylte 18 år:

Min barneheim med de fagre lider.
du staar i hugen min alle tider,
for kor eg færdast i bygd og by,
staar alltid heimen i høgste ry.

Der har eg levd mange glade stundar
med mor og far og med syskin, vænar,
og difyr vil eg no minnast deg
kvar helst i verdi eg vendar meg.

Men ut eg maatte fraa heimen vandre
og ut i verdi som mange andre
ja, ut i bygdene maatte eg
til kamp for livet og livebrød.

Ja, barneheimen den vil eg minnast,
um sorger tyngar, um sorger lindrast,
i draumanerne staar du fyre meg,
– nei, aldrig, aldrig eg gløimar deg –

Ut i arbeidslivet
Olaf – som ble døpt Olav og endret navnet til Olaf etter at den første boka kom ut i 1914 – var ikke gamle gutten da han ble hjuring for onkelen Are Høgeli. Etter at han var konfirmert høsten 1910 begynte han som lagerarbeider ved Vigeland aluminiumsfabrik i Vennesla. Der var han et års tid. Da var det lockout ved Hunsfos papirfabrik, den andre store bedriften i Vennesla. Bedriften stengte ute organiserte arbeidere og tok inn uorganiserte i stedet. Den politisk engasjerte 15-åringen sendte flere rapporter om situasjonen til arbeideravisa Tiden i Arendal.

Det var forfatter han helst ville være. Men det var ikke lett å livnære seg som forfatter, så han var innom mange yrker. Han arbeidet i Klodeborg gruver, som skogsarbeider, på reperbanen på Tangen gård på Hisøy, på Skarpnes Teglverk, og som forsikringsagent, bokselger og kjøpmann på Klodeborg («Norges mest litterære butikk») sammen med broren Klemmet.

Forfatterskapet
Allerede som 17-åring skrev Olaf sin første roman; «Over Atlanteren». Men den ble ikke utgitt før i 1926, da med tittelen «Kjærlighet og standsforskjel». Debuten ble i stedet «Ungdom» høsten 1914. Da var han 18 år. Boken ble utgitt på Erik Gunleiksons forlag i Risør, et forlag som var kjent for å gi unge dikterspirer sjansen. Olaf måtte selv bekoste trykkingen, men forlaget stod for distribusjonen.

Boken fikk gode anmeldelser, som denne av signaturen P.M. i Norsk Skoleblad:

«Ungdom er en liten velskreven bok. Den handler om det gamle og altid nye emne ungdomskjærlighet. To unge mennesker: Ragnar Berg og Eli Aasen blir kjendte og kommer til at holde av hverandre, tiltrods for at flere søker at lægge seg i mellem; men det nytter ikke, de blir forlovet. Begge er sunde, freidige unge mennesker, rene og ærlige, liketil og naturlige, som er glade i hinanden, fordi de gjensidig finder forstaaelse og ren varm kjærlighet. Ungdommen har godt av at læse denne lille, vakre fortælling.«

Årene som fulgte var hans mest produktive periode. Selv om han måtte ta annet arbeid ved siden og var politisk aktiv, kom det romaner, dikt og fortellinger som perler på en snor. På grunn av papirmangel og dyrtid under 1.verdenskrig ble ikke hans neste bok, «For fars skyld», utgitt før i 1919. Men da hadde han allerede skrevet flere andre bøker, som først ble utgitt på 1920-tallet.   

I stedet ble avisene hans medium. Jeg har funnet over 200 dikt, fortellinger og føljetonger i aviser fra hele landet. Spesielt i arbeideraviser som Tiden (Arendal), Daggry (Horten) og Nybrott (Larvik), men også i lokalaviser som Agderposten, Vestlandske Tidende og Grimstad-Posten, samt blader som Norsk Ungdomsblad og Folkets Venn.

Diktningen er preget av bygde- og klassebakgrunnen hans. Det sosiale engasjementet er en rød tråd. Ofte handler det om kjærlighet og standsforskjell, om husmannsgutten og rikmannsdatteren som ikke kan få hverandre, men så ender det godt til slutt. Han kan uttrykke sterke følelser, der vi aner hans egne håp, drømmer, lengsler og sorger. Engasjementet er voldsomt og svingningene store. I det ene øyeblikket er han en følsom romantiker. I neste øyeblikk trer en kompromissløs sosialist, antimilitarist eller avholdsmann fram.

I mange av bøkene finner vi vakre naturskildringer. I boka «Ved fjeldvand og peis», formidler han historier og anekdoter som han nok har hørt i oppveksten i Hammen og på Oland. En viktig kilde var gamle Aslak Tjøstolfsen i Fjære. Han var tømmerhugger og fløter, født på Oland i 1831, og fortalte mange historier fra livet i Froland og distriktet rundt. Aslak døde først i 1933, 102 år gammel.

I dag ville nok mye av Olafs diktning fått betegnelsen «enkel kiosklitteratur». Han fikk også kritikk for å kopiere andres stil og være uselvstendig som forfatter. Men bøkene solgte og «For fars skyld» kom til og med i to opplag. Kvaliteten kunne kanskje variere, men han gir et godt tidsbilde og tar opp menneskelige tema som vi kan kjenne oss igjen i 100 år etter. Er man fra Froland eller Øyestad, eller resten av Agder for den saks skyld, så bør man kjenne til Olaf Hammen og diktningen hans.

Sosialisten
Både Olaf og Klemmet ble tidlig politisk bevisste og var svært radikale i ungdommen. I et intervju med Tiden i 1919 sier Olaf:

«Helt fra min barndom har jeg hat en sterk følelse av at vort samfund – som det nu arter sig – i bund og grund er raaddent og modent undergang. Derfor har jeg ogsaa helt fra min barndom følt mig sterkt drat mot socialismen, har studert dens presseorganer og brosjyrer, og jeg har elsket socialismen med liv og sjæl.«

Det politiske engasjementet var kompromissløst. Det skapte problemer for ham da han i mars 1914 var tilbake i hjembygda og hogg tømmer for sambygdingen Anders Oland, som han sikkert kjente godt. I et «bygdebrev» i Tiden begynner han uskyldig om vær og føre, men så fyrer han like godt løs mot arbeidsgiveren:

En masse skog er der solgt i vinter opover bygderne, saa ogsaa her paa Oland, øverste gaard i Froland. Beklagelig er det at saa altfor mange driver en sørgelig rovhugst av skogen. For saa vil jeg kalde i alfald det som drives her paa Oland. Rovhugst. Skogen blir snauet helt nedtil props. Om det saa er fineste ungskogen, veksterlig og værdifuld saa gaar den med. Skogvedtægter. Ja skulde saadanne trænges, maatte det vel være heroppe.

Fortjeneste! Ja, snak aldrig om det! For neimen om en formaar at hugge til 3 kr. dagen. Gjennomsnittlig. Kronløn, ikke sandt? Skal en saa atpaa betale for kost og logi, blir der ikke svært meget igjen.

Han fortsetter med å oppfordre skogsarbeiderne til å organisere seg. Det kunne ikke gå bra. Det endte med at han ble oppsagt på dagen og et påfølgende munnhuggeri i Tidens spalter.

I 1915 finner vi ham som «kasserer og formand» i Klaadeborg socialdemokratiske ungdomslag. Et par annonser er det eneste jeg har funnet om dette laget, som hadde kort levetid. I 1917 ble det stiftet et nytt lag, med navnet Øiestad socialdemokratiske ungdomslag, også det med Olaf som formann. Heller ikke dette fikk lang levetid.   

Selv om ungdomslagene fikk kort levetid, var Olaf utrettelig i kampen for sosialismen og de svake i samfunnet. Både i politiske leserinnlegg, dikt og fortellinger. Romanen «Brytninger» er en skildring av fabrikkarbeidernes liv. Den gikk som føljetong i flere aviser og fins i innbundet utgave på KUBEN museum og arkiv i Arendal, men ble aldri utgitt på noe forlag. Olaf stod også på listen til Øyestad Arbeiderparti ved kommunevalget i 1922, men ble ikke innvalgt.

Engasjementet kommer godt til uttrykk i diktet «1ste mai!», som stod på trykk i Tiden 1. mai 1915:

Frem under fanerne,
kvinde og mand!
La brorskapstankene
komme i brand!
For enighet, samling,
det er vor styrke;
det ser vi saa godt
i vort daglige yrke—

«Frem under fanerne!»
ropet skal lyde ;
frem nu til kamp
baade kvinde og mand!
Slaa jer nu sammen
i broderlig gammen
om brorskapsprincipperne
her i vort land!

Døtre og sønner
av arbeiderskaren
flokk eder sammen
om faner og flag!
Husk vi er mange
om blot vi staar sammen!
La os da møtes
paa frihetens dag – !

Hærbud er sendt
til hver kvinde og mand!
Varder er tændt
rundt i vort land!

P.t. Bødkerbugt, Øiestad 28/4-15
Olaf Hammen

Militærnekteren
Olaf gjorde det tidlig klart at han ikke var noen tilhenger av våpenbruk og militærvesen, så det overrasket ingen at han nektet, da han i mai 1918 ble innkalt til militærtjeneste på Gimlemoen i Kristiansand.

I et leserinnlegg i Tiden like etter skriver han blant annet:

«Al militærtjeneste er i strid med de ædle gode læresetninger. Den er stik imot Guds bud, som lærer os at elske hverandre broderlig, og som sier: «Du skal ikke slaa i hjel».

«Fordi militærtjenesten vilde kvæle alle ædle tanker og idéer og gjøre mig til et koldt og hjerteløst individ, netop derfor kan jeg ikke la mig kommandere til den – og derfor er jeg militærnegter – og vil alltid vedbli at være det»

For Olaf var militærnekt også en del av klassekampen. Han stilte seg helt uforstående til arbeidere og sosialister som utførte militærtjeneste. Av samme grunn var han skeptisk til den frilynte ungdomslagsbevegelsen, som han mente var et redskap for militærmakten.

Å nekte militæret var ikke noe samfunnet tok lett på den gang og han kunne risikert fengselsstraff. Jeg har imidlertid ikke funnet noe som kan tyde på at han ble straffet for nekten. Også Klemmet slapp straff da han nektet militæret noen år senere.

Hus, hjem og familie
Da mor Inger og familien flyttet til Øyestad, bodde de blant annet en tid i «Bergmanns hus» i Vrengen, helt nede ved Nidelva. Hvor lenge de bodde der vites ikke, men i 1920 kjøpte Olaf hus i Klodeborgkleiva, som han kalte «Askheim».Der bodde Olaf og mor Inger til de begge døde i 1948. Også bror Klemmet og søster Selma med familie bodde der en periode.   

Olaf var forlovet to ganger. Først med Karen Eline Sollie fra Arendal, så med Margrethe Mortensen fra Fjære, som han giftet seg med i desember 1920. Nesten nøyaktig ett år etter ble sønnen Peder Anker Hammen født. Men Margrethe fikk depresjon og klarte ikke å ta seg av lille Anker, som han ble kalt til daglig. Anker vokste derfor opp hos Olafs tante Anne Gurine Høgeli og hennes mann Tjøstolv Tveit i Fjære. Ekteskapet tok også slutt. Det var nok noe som preget Olaf resten av livet.

Etter dette var han ikke like produktiv som forfatter. Vi finner fortsatt dikt og fortellinger i avisene, men i mindre omfang enn før. Utover 1920-tallet kom bøkene ut på rekke og rad, men det var stort sett bøker som ble utgitt flere år etter at han skrev dem.

Avholdsmannen
En viktig del av Olafs sosiale, kulturelle og politiske engasjement var kampen for avholdssaken. Han hadde sett hvordan alkohol kunne ødelegge mennesker og familier. Derfor støttet han det norske brennevinsforbudet mellom 1916 og 1927. Han engasjerte seg også i Losje Øyestad av IOGT, studiesirkler, kretslosje og distriktslosje. Både Olaf og bror Klemmet hadde alle Godtemplarordenens grader.

Temaet går også igjen i Olafs diktning, blant annet i romanen «Skiftande fargar» (han skrev som oftest på riksmål/bokmål, men brukte også landsmål/nynorsk av og til). Den ble aldri utgitt på noe forlag, men gikk som føljetong i Tiden. Olaf ble også mye benyttet som taler og oppleser på ulike møter og fester og skrev ofte referater i avisene etter tilstelningene.   

Sykdommen
Olafs far hadde svak psykisk helse og det kan virke som Olaf arvet denne. Et sted kaller han seg selv for melankoliker. Det kan vel også hende at sykdommen ble trigget av hans voldsomme engasjement og store virketrang. Han la mye av seg selv i alt han gjorde og var nok en type som brant sitt lys i begge ender.

Det kunne være kort vei fra begeistring til dype daler. Midt på 1930-tallet ble dalene for dype. Han trakk seg tilbake fra samfunnet og levde et stille og rolig liv sammen med moren, preget av nerver og depresjon.

Et lyspunkt i denne tiden skjedde i 1936. En dag banket den kjente filmregissøren Rasmus Breistein på døren i Klodeborgkleiva. Breistein lagde en rekke spillefilmer på 1920, 30-, 40- og 50-tallet. Han var spesielt opptatt av folkelivsskildringer og nå ville han gjerne filmatisere Olafs bok «Ingebjørg Elvestad». Den syke forfatter lyste opp og ventet spent på fortsettelsen. Men Breistein kom dessverre aldri lenger enn til å utarbeide et manus.  

Mennesket
En av de få nålevende som husker Olaf godt er hans niese Elna Sundberg, født i 1928. Elna er datter av Olafs søster Selma og vokste opp i nabolaget på Klodeborg. Hun løp ofte mellom hjemmet og huset i Klodeborgkleiva, til bestemoren og onkel Ola (de fleste sa Ola, ikke Olaf). Elna forteller om to snille og begavede onkler, som kunne ha drevet det langt hvis de hadde vokst opp i en annen tid. Onkel Ola var favoritten, og det vanket ofte noe knask i butikken til ham og Klemmet. Dette var i en tid da det ikke var så vanlig med godterier.

Elna sang i Betel og en gang trengte de en sang til et par gutter som skulle slutte i koret og dra i militæret. Da ga hun bare noen stikkord til onkel Ola og et par dager senere kom han med en fin sang til guttene. På grunn av de dårlig nervene var han ikke så sosialt aktiv de siste årene, men besøkte stadig søster Selma. Han hadde også en god støtte i sin gamle mor Inger, som var sterk og seig og stelte godt for ham. 

Bror Klemmet hadde også bare godt å si om Olaf:  

«Olaf var min kjære bror, min gode venn og kamerat og rådgiver gjennom alle år. Jeg savner ham meget. Vi vandret sammen på livsveien. Han som eldstebror, hos hvem jeg hentet svar på mange spørsmål, forfatteren som jeg så opp til med beundring og respekt, han som også inspirerte meg til å gjøre min første, famlende forsøk som dikterspire. Han var alltid så snill og hjelpsom, seig og utholden også i tungt kroppslig arbeide.»

Kristendommen
Selv om Olafs siste år var preget av sykdom, fortsatte han i gode stunder med diktningen, som nå var preget av en personlig kristendomsforkynnelse. Han skrev en mengde kristne sanger og salmer. Mange av disse fins på KUBEN, pent samlet i bøker ment for utgivelse. Slik gikk det dessverre ikke. Men i 1946, -47 og -48 kom noen av dem på trykk i lokalavisene, spesielt Agder Tidend og Lillesands-Posten. Da hadde han ikke publisert noe på 15 år.  

Det var ellers ikke slik at han var religionsmotstander i sin ungdomstid som aktiv sosialist heller. Det gjorde han rede for i avisinnlegg allerede i 1914. Også i diktningen får man tidlig inntrykk av at han hadde en gudstro. Det han derimot var motstander av, var predikanter og kristenfolk som etter hans mening lot seg mislede og bruke av myndigheter og militærmakt.

Selv om han henga han seg mye til religiøse tema de siste årene, lå det sosiale engasjementet alltid i bunnen. Som i «Du skal hjelpe», det siste jeg har funnet av ham.

Slutten
I juni 1948 døde mor Inger, 82 år gammel. Ikke lenge etter fikk Olaf lungebetennelse. Den endte hans liv så altfor tidlig den 4. oktober samme år, bare 52 år gammel. Begravelsen gikk fra Bjorbekk kapell under stor deltakelse bare tre dager senere. Der ble en av hans salmer sunget. Her ber han i et av versene:

«Å, kunne jeg på min ferd på jord mer gi ut av smil og varme til hver en lidende søster, bror, som sakne må smil og varme. Og øse et vell av trøstens ord, og gi til de ringe, arme».

Jeg lar det stå som siste minne om Olaf Hammen.

Kilder:
KUBEN, Aust-Agder museum og arkiv: Manuskripter og avisutklipp etter Olaf Hammen
Nasjonalbibliotekets digitale avis- og boksamling
Egil Fiane: Froland bygdebok m.m.
Jon Fløistad: Artikkel i Øyestad-Posten (Øyestad menighetsblad)
Roy Johansen: Artikkel i Hilsen fra Øyestad (Øyestad Historielag)
Anna Margrethe Andersen
Elna Sundberg
Gro Bergsvenkerud Johannessen
Klemmet Hammen

Litt av Olaf Hammens produksjon

Utgitte bøker:

Tittel	Utgitt	Skrevet
Ungdom	1914	?
For fars skyld (to opplag)	1919/1925	1914
Helene Neset	1920	1914
Borghild Heimtun	1921	1916
Ved fjeldvand og peis	1921	1917
Aashild Kongstorp	1922	?
Ingebjørg Elvestad	1924	1917
Kjærlighet og standsforskjel	1926	1913

Bøker som ikke ble utgitt, men gikk som føljetonger i aviser/blader:

Tittel	Publisert	Skrevet
Brytninger	1919	1918
Thekla Dale	1920	1918
Kjærlighet, sol og skygge	1924	?
Når båndene brister (skuespill)	1926	?
Skiftande fargar	1928	?
Engdals-folket	1930	?