Drapet på Ole Halvorsen Røilid

Av Vidar Aas (Denne artikkelen står også  i Froland Historielags årsskrift for 2013)

”En god halv times marsj i nordlig retning fra min heim, Hammen i Froland, ligger et lite tjørn. Hustelvannet kalles det. Traktene omkring tjernet er alt annet enn vakre; kort sagt, det er uhyggelig og stygt der oppe. Tjernet er omgitt av ville og bratte urer, Urnipdalen heter stedet. Og ovenfor tjernet er der en mørk, steinet, utilgjengelig li, Hustellia. Lenger oppe skyter det opp et stort fjell, Eikelifjellet.”

Slik beskriver bygdedikteren Olaf Hammen (1895-1948) åstedet for det tragiske drapet på min tippoldefar Ole Halvorsen Røilid den 17.september 1883. Og han overdriver ikke. Naturen er virkelig vill og dyster ved Hustølvannet. Det ligger i Åmli kommune, like over grensa fra Froland, innenfor Oland og Hammen.

Drapsmannen het Kittel Eriksen Grashei. Kittels far, Erik Kittelsen Grashei, var gift for andre gang med Ole Halvorsens datter Ingeborg d.e. (Ole hadde to døtre som het Ingeborg), så de to familiene var tett innvevd i hverandre.

Foreldrene til Olaf Hammen vitnet begge i rettsaken mot Kittel. Faren hadde til og med konsumert endel brennevin med ham tre dager etter at drapet ble begått, uten å ha merket noe unormalt.

Men nå foregriper vi begivenhetenes gang. La oss først hilse nærmere på hovedpersonene og se på bakgrunnen for drapet.

Ole Halvorsen Røilid (1814-1883)
Ole Halvorsen ble født på Kleiva i Åmli 13.desember 1814, ifølge kirkeboka som ”uægte” barn av Ingeborg Reiersdatter Kleiva og  ”udpegt barnefader gift mand” Halvor Tellefsen Grimeland. Halvor var forøvrig med på å velge utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Ole var gift fire ganger og fikk i alt ni barn. Han bodde først flere steder i Åmli og slo seg ned som husmann på Røilid i 1859. Der fikk han husmannsseddel på sin og hustrus levetid av Gunder Heldal, mot at de arbeidet 15 manns- og 3 kvinnearbeidsdager i året. Med plassen fulgte rett til lauving, ved, gjerdematerialer og beite.
IMG_3785
Røilid ligger fint til i lia ovenfor Øvre Asjebuvann, ca 3 km fra Heldal. Huset til Ole lå litt nedenfor huset som står der i dag og hadde bare jordgolv. Han var også smed og hadde smie i skogkanten.

Oles tredje kone døde i barsel da min oldefar Knut ble født i 1864. Ved folketellinga året etter bodde det fem personer i Røilid: Ole, hans gamle mor på 88 år, Ingeborg Alfsdatter Uldal, hennes sønn Bernt på 7 år og lille Knut. Buskapen talte to kyr og tre sauer. På åkrene sådde familien ¼ tønne bygg og satte fire tønner poteter.

Ingeborg Alfsdatter Uldal (1835-1926)
Ingeborg Alfsdatter ble født i den lille grenda Uldal i Mykland 11.januar 1835. Hun kom nok til Røilid som tjenestejente og barnepike etter at Ole Halvorsens tredje kone døde i barsel. I 1867 giftet hun seg med Ole. De fikk fire barn som levde opp: Anne f. 1867, Ingeborg d.y. f.1869, Alf f. 1872 og Kittel f. 1876. Et femte barn ble sannsynligvis ”ligget i hjel av moderen”, som det står i kirkeboka.

I 1875 bodde det ni mennesker i Røilid: Ole og Ingeborg med fire barn og Kittel Eriksen Grashei og hans lille familie på tre. I fjøset sto det ei ku og en sau, utsæden var ¼ tønne bygg og tre tønner poteter.

Kittel Eriksen Grashei (1845-1924)
Kittel Eriksen ble født i Olandsmark 31.januar 1845. Han var skogsarbeider og slåttekar og tok dagarbeid for bøndene. I 1872 giftet han seg med Ingeborg Svenningsdatter Tveit fra Åmli. De fikk to barn som levde opp, Erik f. 1874 og Sveinum (Sveinung) f. 1879. Familien bodde som innerster i Røilid (en innerst var en person som leide rom eller hus hos andre og hadde egen husholdning).

Men skjebnen var hard mot Kittel. Høsten 1879 døde Ingeborg Svenningsdatter fra Kittel og sine små barn. Kittel kunne ikke ta seg av barna, så de kom i forpleining hos Ole Halvorsen og Ingeborg Alfsdatter, med støtte fra fattigvesenet. Kittel flyttet etterhvert til Grashei, men barna ble på Røilid en tid. Der holdt han det eldste barnet med kost som han selv brakte, mens fattigvesenet betalte for det yngste.

Noen fryktinngytende kjempe var han ikke, men både Kittel og Ole var kjent for å være hissige. I varetektsprotokollen til Nedenes Distriktsfængsel finner vi dette signalementet på Kittel:

”Høide middels, Haar mørkt, Øine blaa, Legemsbygning sped. Særkjende et lidet Ar paa vinstre Side af Hagen”.

olesbarn 
Tre av barna til Ole Halvorsen og Ingeborg Alfsdatter ca 1950. Fra venstre: Ingeborg d.y. («Emma») Varekleiv, Kittel Olsen Grashei og Anne Oveland. 

Et utillatelig forhold
Ole Halvorsen var 20 år eldre enn Ingeborg Alfsdatter.  Kittel Eriksen bodde og vanket mye på Røilid og forklarte under forhør at ekteparet ”levede i uenighed og var misfornøide med hinanden”. De trettet nesten hver dag. Det hendte visst også at Ole slo henne, når han ikke klarte å styre temperamentet sitt.

Ingeborg hadde sagt til Kittel at hun var lei av Ole og gjerne ville bli kvitt ham, da hun var redd for ham. Hun innrømmet at hun hadde sagt dette, men at hun ikke hadde ment det som en oppfordring til å drepe ham. Ole hadde på sin side beklaget seg til Kittel over at Ingeborg ofte var vrang og lei mot ham og at hun ikke ”bestilte noget”.

Året før drapet, i 1882, hadde Kittel hogd seg i foten. Da foten nesten var god igjen tok han seg en bytur, men såret gikk opp igjen på veien. På tilbakeveien gikk han innom Røilid og ble der i tre uker, mens såret grodde. Han fikk rom i stua, der det var to senger. I den ene lå Ingeborg med et barn. I den andre lå tre barn. Selv satt han i en stol og sov lite, pga. smerter i foten. Ole Halvorsen lå på et loft. Så lenge Kittel hadde vanket på Røilid, hadde nemlig ikke ekteparet delt seng.

Allerede den første natten på Røilid oppstod det et ”utilladeligt forhold” mellom Kittel og Ingeborg. Under forhør beskrev Kittel starten på forholdet slik, bekreftet av henne:

”Som han nemlig sat paa stolen, bad Ingeborg ham komme og sette sig hos hende. Han gjorde saa, hun ragte ham haanden som han tog og holdt, hvorpaa hun uden anledning fra hans side sagde at han gjerne maatte lægge sig atmed henne.”

Senere hadde de samleie flere steder, både på Røilid, Grashei og i skogen. Særlig diskré kan de ikke ha vært. Kittels søster Astrid Eriksdatter forklarte at hun så at Kittel og Ingeborg delte seng på Grashei en dag like før jul 1882. Begge var da drukne. Morgenen etter gikk Kittel sammen med Ingeborg til Røilid, for at Ole ikke skulle gjøre henne noe vondt.

Også Oles og Ingeborgs datter Anne (16 år) forklarte at hun hadde hørt at de to hadde et utillatelig forhold. Hun hadde også sett dem dele seng, men ikke hva de bedrev.

Ole kunne ikke unngå å oppdage forholdet. Hans datter fra første ekteskap, Ingeborg Olsdatter d.e., som var gift med Kittels far, forklarte at hun hadde hørt Kittel true Ole en gang:

”Hvis Ole oftere skjælte Ingeborg Alfsdatter ut for horeri, skulde han slaa ham slig at om han end stolte paa, at han var god kar, skulde han have sin reimer nødig”.

Slåsskamp
Bortsett fra trusselen ovenfor, hadde ingen sett Kittel og Ole være uvenner. Men julen 1882 skjedde det en episode som gjorde sterkt inntrykk på dem som var tilstede.

Det ble konsumert endel brennevin og Ole og Kittel begynte å trette. Ole ville kaste Kittel og hans far Erik ut, ”da han ikke vilde have nogen fanter i huset”. Ole og Kittel barket da sammen i slåsskamp. Kittel fikk Ole under seg, tok strupetak på ham og hadde nær kvalt ham, men Erik skal ha fått skilt dem. I det Ole reiste seg bet han Kittel i høyre lillefinger. Da sa Kittel at ”den flængen skulde Ole have igjen”.

Senere på kvelden, da Erik hadde gått hjem til Grashei, kom Kittel og Ingeborg Alfsdatter etter til plassen sammen med Anne Olsdatter. Erik så da at de to lå i seng sammen til om morgenen, uten at han vet hva de bedrev. På veien til Grashei skal Kittel ha sagt at han skulle ”slaa Ole isønder og kaste ham paa det dybeste som fandtes”.

Anne Olsdatter hørte omtrent på samme tiden Kittel si: ”I aar gaar jeg fri, men til næste jul vil jeg sitte arresteret ”. Hun hadde også hørt Kittel si at ”det var et menneske han skulde give en gang, kunde han blot træffe ham på et beleilig sted”.

Fattigtilsynsmann Elias Knutsen Sparsaas, som tok hånd om Kittels barn etter drapet og tidligere hadde hatt mye å gjøre med både Ole og Kittel, sa imidlertid under forhør at han aldri hadde hørt noen av dem snakke vondt om hverandre.

Ole og Kittel drar på fiske
Det hendte at Ole og Kittel fisket sammen. Mandag morgen den 17.september 1883 dro de igjen avsted, ”en stund efter at kreaturne var slupne”. Oles og Ingeborgs sønn Alf (11 år) var da ute og passet dyra. De hadde sagt til Ingeborg Alfsdatter at de ble borte et par dager og hadde med seg et trau, fiskeutstyr, ei skreppe med mat og smør, øks, kjele, en bolle og spiker. Kittel hadde også ei ladd børse med seg, i tilfelle de skulle treffe på bjørn. På den tiden fantes det nemlig bjørn i distriktet.

Seint på kvelden kom Kittel alene tilbake.  Han hadde med seg børsa, kjelen, bollen og tre små fisk. Han sa ikke hvor de hadde vært, men at Ole ville videre til Suplandsfossen i Åmli alene, for å fiske der.

Det var ikke uvanlig at Ole var borte noen uker av gangen, så ingen reagerte på at han var borte en stund. Et par uker etter at Ole forsvant, fant Sveinum Ellingsen Oland og to sønner et trau i nærheten av Hustølvannet. De så også en flåte som dreiv på vannet, men forbandt ikke dette med Ole.

IMG_7838
Hustølvannet

Liket blir funnet
Ukene gikk og Ole dukket fortsatt ikke opp. Sveinum begynte derfor å tenke på om trauet og flåten likevel kunne ha noe med Ole å gjøre. Om kvelden tirsdag 23.oktober dro han derfor til Røilid for å spørre Ingeborg Alfsdatter om han hadde hatt et trau med seg. Hun bekreftet det.

Neste morgen gikk Sveinum innom Søren Halvorsen Oland og fikk ham med seg for å lete etter Ole ved Hustølvannet. De fant ham nesten med en gang, litt ovenfor utløpet, på østre side av vannet.

Sveinum Ellingsen Oland fortalte i vitneavhør:

”Liget fandtes liggende paa maven og ogsaa med hovedet helt under vandet, kun axlerne var over vandet, der havde steget natten til den morgen liget fandtes”.

”Den stilling hvor liget fandtes var langs bredden, ikke i retning mod bredden. Liget laa saavidt saaes i nogen søle ved kanten av et berg og ingen skarpe stene der Ole at kunne have stødt sig mod. Heller ikke noget berg er der, hvorunder han kan være styrtet. Det var blod der hovedet laa. Varme havde været tent i nærheden af dette sted. Dept. har ikke sett blod andre steder end lige ved hovedet.”

Søren Halvorsen Oland kunne legge til:

”Liget var meget stinkende. Skræppen fandt de ogsaa da og i denne laa en smøreske. De saa ogsaa flaaden, denne bedsto av 4 à 5 tømmerstokker, hvorpaa var kastet en del kvister og likeledes og hvori kun en enkelt spir fandtes. Den hele flaade kunde været bygget i en times tid.”

De gikk deretter hjem etter hest og fikk fatt i blant andre Sørens sønn Tellef (20 år), Ole Tellefsen Hammen (64 år) og Ole Olsen Oland (14 år). Disse hentet liket sammen med Sveinum. De la merke til at det var en leirplass like ved funnstedet. Det hadde vært bål der, jorden var svært oppsparket og gresset var nedtrykt. Det så ut som det kunne ha vært en kamp der.

De fraktet først liket til Oland, så videre til Røilid. Da de kom til Røilid utpå ettermiddagen var Ingeborg Alfsdatter ”meget ussel og maatte faa vand”. De fortalte henne hvor og hvordan Ole ble funnet, men hun ville ikke komme ut og se ham.

IMG_7842
Tre av Ole Halvorsens tippoldebarn ved drapsstedet 130 år etter. Fra venstre: Mette Aas Føreland, Steinar Knutsen og Jonny Rannekleiv Knutsen. Utfra beskrivelsene i rettsprotokollene tror vi liket ble funnet i vannkanten mellom det lille svaberget og fjellet midt på bildet. 

Kittel Eriksen blir pågrepet
Fredag 26.oktober ble Kittel pågrepet av lensmann Christiansen og satt i varetekt i Nedenes Distriktsfængsel. Det heter nå Arendal kretsfengsel og ble bygd i 1862.  Under forhør dagen etter fortalte han at han var på hogging for Erik Sparsaas den dagen Oles lik ble brakt til Røilid, men at han så liket da han kom hjem på ettermiddagen.

Han nektet bestemt å kjenne til hvordan Ole Halvorsen var kommet av dage og hevdet at han ikke hadde vært andre steder enn på veien fra Sparsås og Heldal til Røilid, mens Ole hadde vært borte. Kun en gang, da han var på plassen Løvdalen for å låne ei gryte av enken Kari Knutsdatter.

Obduksjon og begravelse
Distriktslegen utførte obduksjon av Ole søndag 28.oktober. Den viste følgende skader:

”Paa venstre side av hovedet 3 cm fra ydre ørevinkel et aflangt saar, gjennomtrengende de ydre bedekninger og benet omtrent 4 cm. Langt med uregelmessige kanter. 4 cm fra mundvinkelen paa samme side et saar af samme beskaffenhed som det ovenbeskrevne, men  noget mindre, ogsaa gjennomtrengende benet, som føles knust. Fra dette saar kunde pægefingeren føres under bedekningene og ud gjennom det øvre saar. Benet paa denne strekning føles ganske knust.

Lidt nedved og fortil fra det sidste beskrevne saar et noget langaktig med regelmessigere kanter som ogsaa gaar igjennom benet der findes splintret. Dette saar har ingen communication med de ovenfornævnte og fører ind i mundhulen. Omtrent 2 cm bagenfor øret, et rundaktig 10 øre stort saar med temmelig skarpt afskaarne rande, som ogsaa gaar igjennom benet, overkjæven, kindbenet, tindingsbenet, issebenet og den øverste del av pandebenet paa venstre side, samt et betydelig stykke af issebenet på høire side, knust i større og mindre stykker. Det ydre øre baade hud og brusk sønderrevet saa det til dels ligge i laser.

Conclutionen gaar ud paa at døden er en umiddelbar og nødvendig følge af de beskrevne beskadigelser, som sannsynligvis er bevirkede ved slagt med et stumpt legeme, rimligvis en kantet sten eller lignende.”

Allerede dagen etter obduksjonen ble Ole gravlagt på Froland kirkegård. Fattigvesenet dekket utgiftene til begravelse og kiste. Begravelsen kostet åtte kroner og kisten seks kroner, kan vi lese i fattigvesenets protokoll.

Vitneavhør
Vitneavhørene ble opptatt i Aslak Gundersen Heldals bolig på Heldal torsdag 8. og fredag 9.november 1883, under administrasjon av ”den edsvorne cand.jur. F.S.Conradi og medbetjening af de edsfæstede lagrettesmænd Aslak Gundersen Heldal og Rasmus Olsen Sparsaas”.

Den første dagen ble lang for retten. Først var det vitneforklaringer fra Søren Halvorsen Oland og Sveinum Ellingsen Oland, som fant liket. Så bar det til Røilid, der de opptok vitneforklaring fra Ingeborg Alfsdatter, som var syk og lå til sengs. Deretter på åstedsbefaring til Hustølvannet med Søren Halvorsen og Sveinum Ellingsen. Tilbake på Heldal igjen var det nye vitneforklaringer. Først kl 21.30 ble retten hevet.

Dagen etter var det nye vitneavhør og lørdag 10.november ble det foretatt nytt forhør av Kittel Eriksen. Der ble han forelagt noen av vitneprovene, som var i strid med hans egen forklaring. Kittel fastholdt imidlertid sin tidligere forklaring og at han ikke visste noe om hvordan Ole var tatt av dage.

Tilståelsen
Kittel må imidlertid ha fått samvittighetskvaler, eller innsett at det var best å legge kortene på bordet. I en samtale med sorenskriveren søndag 11.november innrømmet han å ha drept Ole Halvorsen, men at det var i selvforsvar.

I forhør dagen etter fortalte han at de hadde gått til Hustølvannet på formiddagen mandag 17.september. Da de kom fram fisket de en stund fra land og fikk tre små fisk. Så hogg Kittel stokker og lagde en flåte, mens Ole gjorde klar en stegle (en fiskeline med mange kroker, plassert i vannet med søkke og stenger eller bøyler på hver side). Etterpå var de på vannet med flåten for å sette ut steglen, før de tente bål og kokte kaffe.

Mens de satt og drakk kaffe hørte de plutselig et plask i vannet, som av en stor fisk. Da sa Ole: ”Nu skal jeg faae mig nogle store aure i morgen”. Kittel sa da at han skulle ha sin del av fangsten, men Ole sa at det var hans stegle og ville ikke dele fangsten. Kittel stod på sitt, men da ble Ole sint:

”Ole blev vred, sprang op og kastede en stump af en furugren, der var hugget til brende, efter den paa marken liggende Kittel, der ved at bøie sig undaf undgik at rammes.

Han mener at om grenen, der var tung og tyk, havde truffet ham i hovedet som Ole sigtet efter, vilde den have slaaet ham i hjel. Da Ole derpaa bukkede sig ned for at tage et vedtræ for at kaste, reiste Kittel sig op, greb den tæt ved ham liggende øx, som han slyngede mod Ole, hvor den traf i tindingen eller der omkring.

Ole faldt i det samme med det vedtræ i haanden, som han havde grebet og stødte hovedet mod en sten, saa hardt at et smeld hørtes, men reiste paa sig efter en stunds forløb og stod støttet på armene og knærne, men sank saa lidt efter litt, gav ikke lyd fra sig og døde omtrent en time efter at have været rammet av øxen.”

Kittel påsto hardnakket at det ikke var hans tanke å drepe Ole. Heller ikke da han kastet øksa. Han ville bare forsvare seg og tenkte ikke over konsekvensene om den traff. Da han skjønte hva han hadde gjort ble han skjelven og nesten lammet av skrekk, før han gikk tilbake til Røilid.

I tiltalen ble Kittel skildret som ”en raa og meget drikfeldig person, der af enkelte betegnes som upaalidelig”. Man hadde vanskelig for å tro på hans forklaring om at han bare hadde kastet øksa mot Ole. Det var flere sår på den drepte som ikke stemte med Kittels forklaring.  Saken ble forelagt Det Medicinske Facultet, som bl.a. uttalte at:

”De saar som er paaviste og beskrevne i obductionsforretningen ikke kunne være frembragt paa den af tiltaltes beskrevne maade. Det vil være umulig at saa mange og saa dyptgaaende beskadigelser skulde kunne fremkomme ved at øxen blev slengt mod afdøde, selv om man dertil kunde forudsette at han faldt mod en skarpere sten. Beskadigelsene maa være bibragte ved gjentagne slag med et tungt redskab, muligt den omtalt øx.”

Rettsaken
Rettsaken mot Kittel gikk i flere etapper. Bevisførselen startet på Moripen gård 7. og 8.desember 1883, fortsatt under ledelse ”af den edsvorne fuldmektig cand.jur F.S. Conradi”, men med nye meddomsmenn: Erik Andersen Vestre Dale, Jacob Gislesen Hurv, Ole Torbjørnsen Jomaas og Osuld Torjussen Homstøl.  Også til tilstede var sorenskriver Ove Andersen og forsvareren, sakfører Boe.

Det ble to lange dager for retten. Hele 23 vitner var innkalt og retten hadde også en strabasiøs befaring til Hustølvannet som tok sin tid. Man rakk derfor ikke gjennom mer enn 14 vitner og saken ble utsatt.

Bevisførselen fortsatte i lensmann Christiansens bolig på Mjølhus 28.februar 1884. Men heller ikke da ble de ferdige. En tredje runde ble derfor holdt i Nedenes Distriktsfengsel 25.mars 1884.

De som vitnet i saken var:

1.vitne / 6.dept: Elias Knutsen Sparsaas (58 år) – fattigtilsynsmann
2.vitne / 3.dept: Ingeborg Alfsdatter – Oles kone
3.vitne / 14.dept: Thyge Tellefsen Heldal (49 år)
4.vitne:  John Olsen Hjerpedalen (23 år)
5.vitne / 9.dept: Ole Clemmetsen Høgeli (25 år) – far til dikterne Olaf og Klemmet Hammen
6.vitne / 12.dept: Kari Knutsdatter Løvdalen (47 år)
7.vitne / 7.dept: Erik Kittelsen Grashei (63 år) – Kittels far
8.vitne / 1.dept: Søren Halvorsen Oland (49 år)
9.vitne / 2.dept: Sveinum Ellingsen Oland (46 år)
10.vitne/ 10.dept: Tellef Sørensen Oland (20 år)
11.vitne: Ole Tellefsen Hammen (64 år)
12.vitne: Ole Olsen Oland (14 år)
13.vitne: Gunder Sveinumsen Oland (14 år)
14.vitne: Osuld Sveinumsen Oland (10 år)
15.vitne: Bernt Berntsen (25 år) – Ingeborg Alfsdatter sønn og Ole Halvorsens stesønn
16.vitne: Aslak Gundersen Heldal (47 år)
17.vitne / 4.dept: Ingeborg Olsdatter d.y. (13 år) – Oles og Ingeborgs datter
18.vitne / 5.dept: Anne Olsdatter (16 år) – Oles og Ingeborgs datter
19.vitne / 13.dept: Inger Sørensdatter Oland (17 år) – mor til dikterne Olaf og Klemmet Hammen
20.vitne / 15.dept: Astrid Eriksdatter Grashei (25 år) – Eriks datter  og Kittels søster
21.vitne /  8.dept: Ingeborg Olsdatter d.e. (39 år) – Oles datter fra første ekteskap og Eriks 2.kone
22.vitne / 11.dept: Marte Tellefsdatter Oland (46 år)
23.vitne / 16.dept: Alf Olsen (11 år) – Oles og Ingeborgs sønn

IMG_7030

Dommen
Dommen falt mandag 21.april 1884, da retten igjen ble satt i lensmann Christiansens bolig på Mjølhus, under administrasjon av sorenskriveren og medbetjening ”af de opnævnte edsvorne lagrettes- og meddomsmend Jakob Gislesen Hurv, Erik Andersen Dale, Ole Thorbjørnsen Jomaas og Aasulf Thorjussen Homstøl. ”

Aktor nedla følgende påstand:

”Tiltalte Kittel Eriksen Grashei bør for forbrydelse mot Kriminallovens Cap. 14 §7 hensettes til straffearbeide i 6 sex aar, 6 sex maaneder, samt udrede til statskassen for sagsomkostninger med 250 – to hundrede og femti kroner.”

Til Kittels forsvar ble det sagt:

”Tiltalte har efter sin Sjelesørgers udtalelse levet i smaa Kaar i en afsides del av Prestegjeldet, hva der kan have virket sløvende og demoraliserende paa ham. Den prest som har tilseet ham i fengslet, ytrer at tiltalte synes at være kommen til anger, ikke alene over sin her omhandlede forbrydelse, men ogsaa over sit hele tidligere liv. Hans indtryk af tiltalte er at denne vistnok har været et i høi grad sløvet og letsindigt, men ikke et forvorpent og forherdet menneske.”

Man turde heller ikke se bort fra at Kittels forklaring i noen grad var sann:

”Det urimelige i den af tiltaltes angivne aarsag til afdødes angreb paa ham, kan indrømmes at bortfalde, naar det legges merke til at afdøde, efter hva der er oplyst var en hidsig mand, hvortil kommer at han neppe kan antages at have været uvidende om hans kones og tiltaltes utilladelige forhold, og derfor til tiltalte har baaret nag, som der kun skulde ubetydelig anledning til for at lade bryde ud.”

Meddomsmennene erklærte imidlertid at de var mest tilbøyelig til å anta at dette var et mord. De la vekt på at Kittel hadde stått i et utillatelig forhold til den dreptes kone og at Oles død banet veien for ekteskap mellom Kittel og Ingeborg. De påpekte også at Kittels forklaring på flere punkter måtte være usann og at den drepte var en gammel mann, som vanskelig kunne tenkes å ha angrepet Kittel, som utvilsomt var hans overmann. Kittel ble dermed dømt til straffarbeid i 12 år, samt til å betale 250 kroner i saksomkostninger.

Da det var dissens i retten, anket Kittel dommen til Kristiansand Stiftsoverrett, som tilsvarte det vi kaller lagmannsretten i dag. Ankesaken kom opp 14.mai 1884, men stiftsoverretten stadfestet dommen på alle punkter. Kittel måtte dermed sone 12 års straffarbeid og ble også pålagt å betale 10 kroner ekstra i saksomkostninger.

IMG_7006b

Soning
Kittel satt i varetekt i Nedenes Distriktsfængsel fra 26.oktober 1883. Men han ble syk og 2.februar 1884 ble han overført til Arendals sygehus på fengselslegens og politimesterens ordre. Han ble på sykehuset til 28.februar, da han igjen ble satt i varetekt. 31.mars ble han igjen overført til sykehuset, hvor han muligens var til dommen falt. Utfra varetektsprotokollene ser det ikke ut til at han kom tilbake i varetekt, verken i Arendal eller Kristiansand.

Varetektsprotokollen sier heller ingenting om hvorfor han kom på sykehus. Sykehusets arkiv fra den tiden fins verken på Aust-Agder kulturhistoriske senter eller Statsarkivet i Kristiansand. Det er mulig at det har gått tapt, eller det kan være makulert.

Første stoppested på den ordinære soningen var Bergens strafanstalt, tidligere Bergens Tugthuus. Dit kom han 30.mai 1884. Bygningen kalles i dag Manufakturhuset og ligger i Bergen sentrum, like ved Lille Lungegårdsvann. Men han fikk neppe anledning til å nyte den idylliske utsikten, straffarbeid var ingen feriekoloni. Paul Magnus Norum beskrev forholdene i Manufakturhuset slik i 1860 – og de var nok ikke veldig annerledes i 1884 :

”Fangerne staae op om Sommeren Kl. 5 og om vinteren kl.6 Morgen. Idet Sovelocalerne aabnes, indsættes der vel deri en liten Portion Vand for dem, der maatte ønske at vaske Hænder og Andsigt, men nogen Opmuntring eller Befaling dertil finder ikke Sted. Nu lukkes Fangerne ned i Arbeidslocalerne, og Arbeidet begynder og fortsættes til Kl. 11 ¾ Formiddag alene med ½ Times Afbrydelse for Frokost fra Kl. 7 til 7 ½ Sommer og Kl. 8 til 8 ½ Vinter. Kl. 11 ¾ faae de deres Middagsmad, og hvile nu 1 Time.

Kl 1 Eftermiddag begynder atter arbeidet og fortsættes til Kl. 4 eller om Vinteren til det bliver mørkt, da de nyde ½ Times Hvile, og arbeide derpaa saavel Sommer som Vinter til Kl. 7 ¾, da de faae deres Aftensmad og indesluttes derpå Kl. 8 på de mørke kolde Sovelocaler for altsaa strax at gaae til sengs.”

IMG_7274
Manufakturhuset i Bergen, der Kittel Eriksen Grashei sonet det første året. 

Bergens strafanstalt ble nedlagt som landsfengsel i 1885. Da ble Kittel og mange andre fanger overført til Trondhjems strafanstalt, der han sonet i tre år. Så havnet han i Oslo, som dengang het Kristiania, i 1888. Der satt han først på Akershus strafanstalt, før han ble overført til Bodsfængslet i 1890.

Han hadde flere forskjellige arbeidsoppgaver under soningen. I Bergen var han ”kompostitarbeider”, sannsynligvis bare et finere ord for dotømmer. De andre stedene jobbet han med renhold, kjøkkentjeneste og mye malerarbeid.

IMG_7468
Inngangen til Botsfengslet i Oslo, der Kittel Eriksen Grashei satt fra 1890 til han ble benådet i 1893. Kanskje best kjent fra filmene om Olsenbanden og Egon Olsen, som stadig havnet her.

Benådning og ny start i livet
Kittel fikk gode skussmål fra alle stedene han sonet. Det var nok grunnen til at han ble benådet av kong Oscar II og løslatt fra Bodsfængslet 27.april 1893. Da hadde han sonet 9 av 12 år.

Han kom tilbake til Grashei, der han i 1898 giftet seg med Anne Larsdatter Hytta fra Tovdal. De fikk tre barn: Anna Gundine f.1898, Ingeborg Elene f. 1901 og Lars f. 1903.

Da eldstejenta var nesten 7 år ble hun drept av et vådeskudd fra en tjenestegutt på Askland. Han pekte med et ladd gevær og skuddet gikk av ved et uhell. Men livet skulle gi Kittel enda et slag. Året etter døde kona Anne av tæring. For andre gang var Kittel alene med to små barn og for andre gang ble de satt bort av fattigvesenet.

Ved folketellinga i 1910 bodde Kittel fremdeles på Grashei, sammen med datteren Ingeborg, som da var 9 år. Etter dette vet vi ikke annet enn at han døde som fattiglem på gamlehjemmet 8.september 1924.

Ingeborg Alfsdatter etter drapet
Ingeborg virker ikke overivrig etter å lete etter Ole de fem ukene han var borte før han ble funnet. Tvert imot fortsatte hun forholdet med Kittel og levde sammen med ham på Røilid. Hun fortalte heller ikke alt hun visste med en gang liket ble funnet.

Dette forklarte hun med at Kittel hadde truet henne på livet dersom hun sa eller sa eller foretok seg noe. Kittel var på sin side klar på at hun ikke hadde noe med drapet å gjøre i forhørene, så det virker ikke som det var aktuelt å tiltale henne for delaktighet i drapet.

Sammen med sønnene Alf og Kittel bodde hun i Røilid i noen år etter drapet, med litt støtte fra fattigvesenet. Men i folketellinga fra 1891 har det kommet nye folk i Røilid og vi finner henne og sønnene på Grashei. Ved folketellinga i 1900 bodde hun på Heldal. Fortsatt sammen med sønnene, som begge var innerster og hadde stiftet familie.

I 1910 var hun 75 år og bodde på Mjåvatn, hos datteren Ingeborg og svigersønnen Nils Aslaksen Kroktveit. Yrket blir oppgitt til å være ”Kreaturstell”.  I 1913 kom hun muligens tilbake til Heldal. Da solgte Ingeborg og Nils eiendommen på Mjåvatn og flyttet til Varekleiv.

Det vi vet sikkert er at hun døde av ”alderdom” på Rosholt i Fjære 16.juli 1926, 91 år gammel. Da bodde hun sannsynligvis hos sønnen Alf eller datteren Anne, som hadde blitt enke noen år før. Det var Annes sønn Andreas som innberettet dødsfallet til lensmannen i Landvik og Fjære.

Ingeborg Alfsdatter og Ole Halvorsen har svært mange etterkommere, både i Froland og spredd rundt omkring.

Olaf Hammens beretning om drapet
På Aust-Agder kulturhistoriske senter fins det tre arkivbokser med arkivmateriale og manuskripter etter Olaf Hammen. Der finner vi bl.a. et gammelt avisutklipp med hans fortelling om drapet; ”En mordhistorie fra Froland”, som innledningen til denne artikkelen er hentet fra.

Utklippet er dessverre udatert. Vi vet heller ikke hvilken avis det er fra. Men den opprinnelige ortografien (teksten er redigert senere, sannsynligvis av Hammen selv), tyder på at det er skrevet rundt 1920.  Da levde fortsatt både Kittel Eriksen, Ingeborg Alfsdatter og begges barn, så det er forståelig at han har endret litt på navn og fakta.

 Jeg avslutter artikkelen med Olaf Hammens historie om drapet:

”Gamle folk i mi heimbygd, Froland, minnes ennå et stygt mord som ble begått for mange år tilbake. Det hendte lenge før jeg ble født. Men jeg har historia fra pålitelige folk, så leserne bør aldeles ikke dømme i den retning at jeg har fantasert  (person-navnene er forandret).

En sommer for mange år sider fant en gammel fisker fra Oland liket av en mannsperson oppe i Hustelvannet, mens han var der oppe på fisking.

Fiskeren fikk med mye besvær liket på land, og det var ikke fritt for at han kjente kuldegysninger nedover ryggen. Ved nærmere undersøkelse mente fiskeren at han kjente den døde…

Det skulle vel ingen annen være enn en gammel fisker fra nabogården til Oland, Ola Monseplass hette mannen. Vedkommende skulle imidlertid, etter det fiskeren hadde hørt, være borte i  en av nabobygdene på fisketur.

Så hadde i alle fall gamle Torkild G. (en plass vestenfor Oland) fortalt.

Men nå turde allikevel fiskeren med visshet påstå at det funne lik ingen annen var enn nettopp Ola Monseplass!

Liket ble kjørt ned til lensmannen, som selvfølgelig øyeblikkelig opptok forhør. For det første ble det straks brakt på det rene, at liket var identisk med Ola Monseplass. Forhør ble satt. Og som mistenkt framførtes gamle Torkild G., som ble avesket nøyaktig forklaring.

Siktede medga å ha vært sammen med den myrdede oppe ved Hustelvannet på fisking. Det var kommet til uenighet mellom de to, og i selvforsvar var det at siktede puffet Ola Monseplass ut i vannet. Dette kunne imidlertid ikke stemme med undersøkelsen av liket, som framviste tydelig merke i hodet etter å være blitt skutt. Flere av vitnene avla ed på at gamle Torkild G. hadde ”gått etter” den dreptes kone, og at han sikkert var morderen.

Torkild G. ble kjent skyldig i mord på Ola Monseplass. Han avsonet herfor flere års fengsel.

Om han ennå lever, det tør jeg ikke med sikkerhet si, men sannsynligvis er han død, det er mange år siden mordet foregikk…”

IMG_5500b

Kilder:
Nedenes sorenskriveri: Extraretsprotokoller 1875-87 og 1878-85
Nedenes sorenskriveri: Domsprotokoll 1881-89
Kristiansand Stiftsoverret: Domsprotokoll 1883-85
Nedenes Distriktsfængsel: Varetægtsprotokoll 1874-84
Bergens strafanstalt: Fangeruller 1883-1885
Trondhjems strafanstalt: Konduitelister (fangeruller) 1885-88
Akershus strafanstalt: Fangeruller 1888-91
Bodsfængslet: Fangeruller 1890-93
Folketellingene i 1865, 1875, 1891, 1900 og 1910.
Froland kommune, fattigvesenet: Forhandlingsprotokoll 1843-88
Kirkebøker for Froland, Mykland og Åmli
Lensmannsprotokoller for Froland, Landvik og Fjære
Egil Fiane: Froland bygdebok bind IV
Histos.no: Tukt- og Manufakturhuset
Olaf Hammen: Ei mordhistorie fra Froland (Aust-Agder kulturhistoriske senter)
Ann-Kristin Knutsen og Jørgen Frøyen: Drapet ved Hustølvandet  (Særoppgave, Notodden videregående skole)

En spesiell takk til min onkel Knut Oddvar Knutsen, som startet dette granskingsarbeidet og lånte meg sine notater. Det inspirerte meg til å grave mer i kildene og skrive denne artikkelen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s